Livet

Og plutselig var det gått over 7 måneder siden siste blogginnlegg. Fra å ha blogget nesten hver dag i over 4 år (eller er det mer?), er det en overgang. Jeg tok et par pauser etter at Mr. F kom, pausene ble lenger og lenger, og nå har jeg altså hatt pause i 7 måneder.

Er jeg tilbake nå? Nope.

Har jeg sluttet å blogge for alltid? Nope.

Når begynner jeg igjen? Aner ikke.

Hvorfor blogger jeg ikke nå? Livet.

Jeg har rett og slett ikke lyst til å tilbringe mer tid forran datamaskinen enn nødvendig. Jeg vil ikke at en datamaskin skal stjele tid jeg kan ha med familien min. Også trenger jeg rett og slett ikke bloggen like mye lenger. Kanskje jeg er ego; bloggen har vært en følgesvenn i veldig mange år (og da mener jeg dere); jeg har gitt mye til den, og den har gitt mye til meg, men nå vil jeg fokusere på livet uten å tenke på bloggen. Løsrive meg fra teknologien og ha opplevelser på gamlemåten, helt uten å dokumentere dem.

Det er sikkert mange som kjenner seg igjen? Om du gjorde noe og ikke la det ut på Instagram eller Facebook, har du egentlig gjort det? Om du drar på løpetur men glemmer å slå på pulsklokka, var det egentlig noe poeng i å løpe? Det er litt synd at man må bevise noe for å føle at det faktisk har skjedd, men det er vel sånn det har blitt. Vi er tilgjengelige over alt, alltid, og det tror jeg ikke alltid er bra.

Nå tar vi bilder med kamera, og jeg bruker pulsklokke til tider altså, men jeg lar det ikke ta overhånd.

En annen grunn til at bloggingen har stagnert litt er nok at livet mitt nå handler veldig mye om Mr. F. Og da mener jeg ikke at jeg har endret interesser eller atferd i veldig stor grad, men fokuset har endret seg. Om jeg gikk i skogen før for å trene, så går jeg i skogen nå for at Mr. F skal få se på alle de fine fargene, høre alle fuglene og se hvor vakker natur vi har. Jeg går nesten ikke tur lenger uten Mr. F for jeg har så lyst til å ha han med meg. Han syns det er så spennende, og trives utrolig godt på ryggen min. Og dette er bare ett eksempel. Jeg syns det er helt fantastisk å kunne dele sitt engasjement og glede over ting med barn. Å vise, fortelle, lære bort det jeg selv har glede av. Men, så vil jeg ikke at han skal bli hovedfokus på bloggen, bloggen handler om meg og ikke han. Og da begynner det å bli komplisert…

Jeg har et fantastiskt, innholdsrikt liv, og jeg skal nyte hvert sekund av det. Så får vi se når jeg eventuelt kommer tilbake. Enn så lenge kan dere gjerne stille meg spørsmål i kommentarfeltet (svarer normalt rett til mail) eller på Facebook.

Litt siden sist:

Vi var i Thailand i 5 uker i januar og februar. En fantastisk tur som kan anbefales! 4 dager i Phuket (kata beach – ikke spesielt sjarmerende), 8 dager i ao nang (flott sted, besøk prah nang beach!), 11 dager på koh tao (superkoselig øy, bra dykking), 6 dager i hua hin (ganske kjedelig og sjel-løst, men morsomme vannparker) og til slutt 5 dager i Bangkok på luksushotell. En fantastisk tur! Vi reiste for det meste med taxi, buss og båt. Ta med babystol, redningsvest,reisetrille, areomove sittepute til vogna, ergobaby ventus bæresele, mam UV trekk til bæresele, solhatt, solkrem med fysisk filter, uv-drakter og litt smoothies og MME om du bruker det. Resten finner du der. Det var vel Thailand oppsummert på 1-2-3, haha.

IMG-20160518-WA0001
Storm på Koh Tao, mye spennende som lå på stranden den ettermiddagen! Mr. F ca. 10 måneder.

Ellers er vi mye ute. Mr. F elsker å sitte i bæretøy, og det er supert, for da kommer vi oss til bla. Skaugumsåsen. Farget forøvrig håret lilla her for leden, men det forsvant fort igjen, så nå er det bare lyst. måtte være litt crazy :p

IMG-20160518-WA0002

Også har jeg endelig fått meg rulleski! Det er bare SÅ gøy! Det har tatt veldig lang tid for meg å komme i gang med noe skikkelig trening, men nå er jeg endelig i gang. Har meldt meg inn i en Crossfit klubb og prøver å få gått på rulleski 1-2 ganger i uka. Er fortsatt 8 kg pluss etter fødselen, men stresser ikke veldig med det. Bare vit at det er ikke alle som kan trene som normalt 2 måneder etter fødsel, og det er helt normalt! Bare man ikke setter seg på røven og blir der, men øker aktivitetsnivået jevnt og trutt. Det har jeg gjort, og endelig fungerer kroppen mer eller mindre normalt igjen, veldig deilig!

IMG-20160518-WA0000

Jeg vet som sagt ikke når/om jeg kommer tilbake, men bloggen vil bli stående, så det er bare å grave i oppskrifter, iHerbtips, treningstips, turtips etc, mange år med mye informasjon som ligger lagret her :)






Marna får, men ikke Caroline?

Er det OK å kritisere Caroline for å legge ut «magebildet» og etterpå hylle Marna for å gjøre det samme? Jeg syns begge kvinner ser fantastiske ut på bildene, og syns det er en utrolig tøff ting å gjøre. Men hvorfor er det kun greit når man ser ut som Marna?


Caroline Berg Eriksen «Fotballfrue» 4 dager etter fødselen


Marna 4 dager etter graviditeten. Hentet fra bloggen til Marna.

Begge damer har på sexy undertøy. Begge damer har over middels mye sminke på og har fikset håret. Ingen av damene har photoshoppet bildene sine (det tviler jeg ihvertfall på?), så jeg ser faktisk ikke helt forskjellen her. Den eneste forskjellen er kanskje hensikten. Men hvilken hensikt de to frøknene har for å dele bildene, det kan vi bare gjette på. Inntrykket blir nok likevel for mange at Caroline skryter mens Marna er tøff som tør å vise seg frem.

Jeg er imot at man skaper urealistiske forventninger med photoshop og sminke. Jeg er imot at man skal holde seg så slank som mulig som gravid og føde barn under anbefalt fødselsvekt (hva er det for noe liksom?), men jeg tror ikke Caroline kunne sett så annerledes ut enn hun gjorde. Caroline er knøttliten. Hun var knøttliten før og hun var knøttliten etter fødsel. Bare fordi hennes utseende er «utenfor» og Marnas utseende er «innenfor» normalen så er det greit…? Marnas kropp er ikke noe mer ekte enn Carolines, bare fordi det er mest normalt å se ut som Marna?

Det er veldig spesielt å bli provosert av at noen ser bra ut etter fødsel (hvilket jeg forøvrig også syns at Marna gjør). Jeg har ingen ambisjoner om å trippe opp i rosa blonde BH og hipsters 4 dager etter fødsel, men kan man det så er jo det bare flott for dem!

Whaaaaat!!?!

I dag har jeg handlet på Starbucks på Skøyen. For første, og kanskje siste gang.

Jeg hadde en litt dårlig start på morgenen. Rettere sagt, jeg var ikke helt med. Plutselig var toget mitt på Nationaltheateret, og jeg skjønte ingenting. Jeg hadde jo sittet og hørt på den morsomme stemmen til han som leste opp togstasjonene hele veien, men jeg fikk tydeligvis ikke med meg HVA han sa. Som dere skjønner så skulle jeg altså ha gått av på Skøyen.

Så da tenkte jeg at NÅ skal jeg teste ut den nye Starbucksen som har kommet hit! Det fortjener, og trenger jeg. Jeg gikk inn, og lokalet var tomt bortsett fra en kar som satt innerst i hjørnet. Jeg bestilte en decaf, laktosefri kaffe latte, og den skulle være stor. Damen bak disken repeterer det jeg sa, og spurte meg så hva jeg heter. Ingrid, sier jeg pliktoppfyllende, og lurer på hvorfor i allverden hun spør meg om det. Jeg har jo sett på amerikanske filmer at de skriver navnet ditt på kaffekoppene på disse hektiske brasseriene, men her sto jeg, helt alene. Men joda, hun skriver navnet mitt på koppen, og jeg har snart fått servert en enormt stor, varm kopp med decaf, laktosefri kaffe latte. Det føltes litt rart og kanskje unødvendig at hun skrev på navnet mitt. Som at det er en del av opplevelsen. At jeg ikke bare har kjøpt en kaffe, men en opplevelse av å handle på Starbucks. Jeg kan vel si at jeg var mest interessert i selve kaffen, men prisen indikerer at du betaler for noe mer.

starbucks skøyenstarbucks skøyen

Det blir 52 kr. FEMTITO KRONER?? Jeg fikk helt sjokk når jeg så beløpet på bankterminalen, 52 kr for en kaffe latte?? Altså det er jo helt sinnsykt, man får jo en hel grilla kylling for 52 kr. Det som sjokkerer meg mest er at noen folk kjøper dette HVER DAG. Det er jo helt insane! Det blir over 1000 kr i måneden på kaffe det!

Så nei, jeg kommer nok ikke akkurat til å bli noen storkunde hos Starbucks. Kanskje en og annen gang når jeg er ute og reiser, men utover det…

Kaffen var ihvertfall god da, men om den smakte 52 kr.. naaeeee…

Bruker du mye penger på kafébesøk?

Vårt forvridde fokus

Vekt, vekt og atter vekt. Er det det eneste vi tenker på? Er det dét denne bloggen handler om? Å være slank og pen og ha mellomrom mellom låra?

ingrid blått

Nope.

Bildet over kan kanskje gi en annen oppfatning, og det kan godt hende at mange opplever bloggen slik. Det er kanskje ikke så rart, for selv om jeg ønsker å være et strålende godt forbilde, så blir jeg påvirket av media jeg og. De siste årene har jeg klart å skifte kursen, om ikke helt, ihvertfall mer i riktig retning. Jeg kan ha nedeperioder, og dette kan selvsagt bli reflektert i bloggen, men jeg håper og tror at de fleste av dere forstår at denne bloggen handler om noe mer.  Jeg snakker om selvfølelse og selvtillit. To veldig forskjellige ting, etter min erfaring, men begge deler er likevel viktige.

Jeg har mer eller mindre slanket meg hele livet. Aldri følt meg bra nok, og når jeg en og annen gang har kommet meg ned i vekt har jeg heller ikke vært fornøyd. Problemet var ikke vekta, det var selvfølelsen. De siste årene har det derimot skjedd mye. Kanskje aller mest det siste året. Med økt selvfølelse har dette med vekta og helsen gått mer av seg selv. Det høres kanskje rart ut, men når fokuset har skiftet fra å sammenligne meg med alle andre, til å ha det bra med meg selv, så har jeg også klart å nå målene mine! Å bli sunn og slank fordi media sier at det er det du skal være er ikke en spesielt sterk motivasjon. Men å bli sunn og slank fordi du vil leve lenger, være friskere og ha det bedre med deg selv er noe helt annet. Denne motivasjonen er MYE sterkere og vil holde i langt lengere tid. Om jeg skeier ut en kortere periode, så er ikke det noe krise lenger! Jeg graver meg ikke ned i sukker bare fordi jeg velger å spise mer i noen dager. Det kunne jeg gjøre før, jeg kunne til og med gi opp!

Nå har jeg vært en uke i alpene, og jeg har feiret bursdagen min som førte til enorme mengder godterier, mat og kaker. For noen år siden ville jeg sittet med en enormt dårlig samvittighet, jeg ville hatt mareritt om at jeg spiser ENDA mer godterier og jeg ville ihvertfall ikke hatt det bra med meg selv. Kjenner du deg igjen? Nå derimot så ser jeg på det som en utfordring, og jeg stresser ganske lite med det. Ok, jeg har gått opp 2 kg, og det syns faktisk litt på kroppen. Men jeg vet at når jeg er tilbake i normale rutiner så vil disse to kiloene forsvinne på null komma svisj!

Hvorfor det? Fordi jeg har endret vaner, og jeg er motivert! Jeg har ikke behovet av å dytte innpå mengder av mat (som jeg spesielt får når jeg ikke har det så bra), også er jeg kvitt sukkersuget mitt! Jeg har endret synet fullstendig på jentene som fremstilles i media, og tenker «dæven, kanke gå på topptur med en sånn kropp», enn «åh, jeg er ikke så tynn, derfor er jeg ikke like bra».

Verdiene mine har endret seg, og det har vært en lang reise for å få dette til. Reisen er definitivt ikke ferdig enda, men jeg tror at jeg har kommet langt, veldig langt, og jeg vet hvor jeg skal. Det er ingen enkel reise, og den blir mye tøffere av media om underbygger at  kvinner kun er verdt noe om de har et spesielt utseende. Men det er ikke utseende i seg selv som setter verdi på en person, mann som kvinne! Det som derimot er viktig er helse, og ha det godt med seg selv! Og for å være helt ærlig så tror jeg at disse to tingene også gjør deg vakrere. Se for deg en frisk, sunn og sterk person med masse energi og god selvfølelse. Hun smiler og har det godt med seg selv. En annen jente er 15 kg lettere men sliter konstant med å holde vekta nede. Hun pirker i maten og selvfølelsen er på bånn. Hun klager alltid over at hun spiser for mye, og du ser usikerheten tyte ut av øra når du inviterer på middag. Hvilke av disse to jentene tror du er vakrest?

Jeg syns denne filmen var ganske bra. Selv om de fleste er klar over det Jean Killbourne snakker om, så ga det ihvertfall meg en liten boost :)

Hjælp! Hva skal jeg spise? Hva er sunt? Hva er farlig?

Altså, jeg sitter og leser og leser om diverse produkter både her og der, og akkurat nå er jo denne margarin/Vita Hjertego saken veldig heit. Jeg har ingen ernæringsbakgrunn, og har derfor langt ifra den kompetansjen jeg gjerne skulle hatt på området. Som en helt vanlig forbruker bir man litt sittende på sidelinjen med utallige spørsmål og problemer med å vite hvem man skal stole på. Burde man stole på norske helsemyndigheter, eller er den informasjonen utdatert? Burde man ikke kunne stole på store aktører som Mills DA? Hva med alle andre som mener så mye annet?

lavkarbo blogglavkarbo blogg

Jeg syns dette er så forvirrende at jeg har mest lyst til å melde meg ut av hele diskusjonen. Samtidig så er jeg jo veldig opptatt av å spise sunn og god mat. Jeg er faktisk sikker på at det er MANGE som føler det samme som meg i disse dager. Fokuset på hva som er sunn mat spriker veldig i noen sammenhenger, og det er klart at «mannen i gata» blir forvirret! Det hjelper ikke når store aktører som Mills DA reklamerer for grisedyre, ihjelprosesserte produkter som de sunneste på markedet!

Nei vet dere hva, jeg er faktisk glad for at jeg går på lavkarbo og at jeg har gjort det de siste 2 årene. Hvorfor er lavkarbo så mye bedre enn alt annet, lurer du sikkert på? Helle i seg baconfett og fløte?

svenskehandel

Man må ikke glemme at lavkarbo er et veldig bredt begrep, og LCHF (Low Carb High Fat) kun er én variant av denne. Jeg følger en mye mildere variant nå, selv om jeg startet litt mer ekstremt for to år siden (er vel nesten tre nå?). For det første så spiser jeg ikke ferdiglaga mat, eller ihvertfall svært sjelden. Jeg har nesten slutta med sukkerfrie pastiller og tyggis (som jeg spiste et tonn av før), jeg spiser MYE mer grønnsaker, jeg spiser norsk eller svensk kjøtt, fisk, norske eller svenske meieriprodukter, ja mye mat blir laga fra bunnen av. Ikke er det hestekjøtt eller tilsetningsstoffer i det vi får i oss, og vi vet hvor det kommer ifra (sånn nesten ihvertfall)! Fettet vi spiser er naturlig fett som mennesker har spist hele vår eksistens, og som andre pattedyr fortsatt spiser. Jeg mener ikke at man må spise steinalderkost for å være sunn (og det er ikke det jeg gjør heller), men jeg syns man helt klart kan styre unna ihjelmarkedsførte, ihjelprossesserte, og ikke minst overpriste produkter som det finnes så alt for mye av. Og for all del, spis poteten din om du er så glad i den, men styr unna potetmosblandingen!

svenskehandel
Pølser er ikke ansett som veldig sunt, men det betyr ikke at man aldri kan spise dem. Velg de med høyt kjøttinnhold, så er plutselig ingredienslisten litt kortere!

Noen ganger så gir jeg bare blanke. Selvfølgelig. Noen dager spiser jeg fem atkinsbarer på rappen, og gir f… Men man dauer da ikke av det, jeg blir bare veldig dårlig i magen. Og man selvsagt spise ferdigmat og pastiller en innimellom, men jeg ville ikke gjort det hele tiden. Å spise sunt er ikke så vanskelig (som nevnt i makrell i tomat-reklamen), du kommer langt ved å bruke hodet, styre unna produkter med en ingrediensliste hvor du ikke vet hva halvparten er, og velge så mange produkter du kan som kun inneholder én ingrediens (men styr unna sukker da ;) ). Det er faktisk ikke så vanskelig å lage mat fra bunnen av, og det tar faktisk ikke spesielt mye mer tid heller, det er kun disse markedsførerne (jada, jeg vet jeg er en markedsfører selv), som får oss til å tro akkurat det. Selv har jeg aldri vært superflink til å lage masse mat, men hvor vanskelig er det da å gratinere litt grønnsaker i ovnen og steike et par skiver laks eller svin? Not very hard ;) Husk samtidig at du ikke trenger å overdrive. Det er nesten umulig for de fleste å lage absolutt all mat fra bunnen av, men se på det litt som med godteri, litt er OK, men hver dag er ikke spesielt bra.

svenskehandel
En gang i blant blir det en slik suppe eller ferdig pastasaus, men langt i fra hver dag. Noen ganger må man velge det bedre av to onder. Er jeg veldig sliten er det bedre å ta en slik suppe enn en proteinshake og bar (joda, det har hendt det og).

Og om du syns dette var komplisert så har jeg en setning til deg: alt med måte!

Syns du det er vanskelig å spise sunt? Blir du forvirra av alle meningene i media, eller har du funnet en matvane som passer for deg?

Fristil i klassiske spor – tenker folk bare på seg selv?

God mandag kjære lesere! Jeg må bare ta opp en sak, en sak som jeg ikke trodde skulle være nødvendig å ta opp, men i dag tok noen kaka. På lørdag sto vi opp tidlig for å få oss et par mil på baken før skiathlon som startet kl 11. Kl 08.00 sto vi klare på Solli, nesten helt alleine. Det kom to biler bak oss, og vi ble litt overrasket da den bakerste bilen dro forbi den første i høy fart – dårlig tid? Jaja, vi hadde heldigvis ikke sluppet ut Akka enda, hun har jo ikke helt forståelse for dette med biler og fart.

Føret i dag var helt fantastisk! Trærne var snødekte og sporet var helt perfekt. For første gang på lenge hadde jeg faktisk feste! Herlig å få trent beina litt på langrenn og, har blitt mye staking i det siste! Vi kom ikke langt før vi så at det hadde vært en skøyte-løper (evt fristil-løper?) i sporet forran oss. Vanligvis er det 3 klassiske spor mellom Solli og Myggheim, men selv om det bare er to nå, så er det definitivt ikke nok plass til å skøyte imellom. Med den myke snøen blir resultatet store snøhauger i sporet hver 4. meter, og med så ferske og flotte spor så er jo dette fryktelig unødvendig. I tillegg er det en egen skøyteløype som går fra Solli Gård. Det står faktisk svart på hvitt hos skiforeningen at det ikke er tillat å skøyte her da det kan ødelegge sporene, så hvorfor folk gjør det likevel vet jeg ikke.

Akkurat når vi går og snakker om dette, så kommer det jaggu meg en ung jente i fristil bak oss (samme jente som hadde så dårlig tid på parkeringen). Hun ødelegger sporene i begge retningene, og samboern min bestemmer seg for å si ifra til henne. Med øretelefoner var det ikke lett å kommunisere med henne, og det eneste hun sier er at «hun går der hun vil», også spurtet hun videre. Eh, ok? Jeg trodde faktisk det var en gyllen regel om at man ikke skøyter istykker klassiske spor, og tenkte vel for meg selv at de som ødelegger ikke vet bedre, men hun her viste definitivt bedre. Jeg har jo skøyteski selv, og skulle aldri skøytet istykker så flotte spor! Jeg har gått på skøyteski mellom Solli og Myggheim en gang tidligere, men da var det så lite snø at det ikke var kjørt opp spor, og da har det jo faktisk ikke så mye å si.

langrennHer er en relativt liten skade i forhold til alle vi tråkka oss igjennom på veien. Er det virkelig nødvendig?

Uansett, vi møtte selvsagt denne jenta igjen på vei ned fra Mikkelsbånn, og da bare smilte og hånlo hun til oss. Jævla egoistiske drittunge tenkte jeg da, er det mulig? Skiforeningen har jobbet hele natten for å lage flotte spor til oss, det er lørdag morgen, og allerede kl 09 så er sporene ødelagte, hæ? Men jeg lar meg faktisk ikke provosere av slike drittunger. Jeg tar det gjerne opp i bloggen min, for slik oppførsel skal ikke gå upåaktet hen (også lurer jeg på hva dere syns), men jeg vet at karma kommer å bite den jenta i rævva en ellerannen gang. Om hun oppfører seg sånn ellers og så kommer hun ikke langt her i livet, og jeg syns faktisk synd på henne. Det er kanskje drastisk å engasjere seg så mye i en slik sak, men jeg eier faktisk ikke respekt for mennesker som kun tenker på seg selv. Jeg driter i hvor god du er eller hvor viktig du er, egoismen din får du ta med deg et annet sted.

Men ikke engang en egoistisk liten drittunge fikk ødelagt denne dagen :) Det fantastiske føret og det gode været gjorde dette vanskelig, bare se på bildene under :)

langrennlangrenn

langrenn

langrenn
Soool!!

langrennFin stil :)

langrenn

langrenn
En sliten Akkis etter den lange bakken fra Mikkelsbånn

Det ble t/r Mikkelsbånn, nærmere sagt 20 km. Er ikke så verst å ha gått 2 mil, vært på posten og dusja før kl 11 på en lørdag altså ;) Men deilig, det er det! Vi sto jo faktisk ikke opp noe seinere enn vi gjør i ukedagene, så så ille er det ikke. Kunne uansett sove ut på søndagen, så vi får klare oss med det ;)

Hva syns du om folk som går fristil og ødelegger klassiske spor? Syns du det er OK? Gjør du det selv? Er det andre ting som irriterer deg mtp folks folkeskikk i skiløypene?

Kroppshysteriet

Det skrives mye om kroppshysteriet i disse dager, og jeg må jo selvsagt kommentere det, selv om jeg syns det hele er noe tull. Det har vært kroppshysteri så lenge jeg kan huske, så dette er ikke noe nytt fenomen, det eneste som har skjedd er at fokuset er endret. Tidligere var den «perfekte» kropp en syltynn, høy modell, mens nå er det en sterk, fit kropp. Jeg syns i og for seg at dette fokuset er mye bedre, da flere av oss «vanlige» mennesker har muligheten til å bli sterkere og slankere. Disse fitnessjentene kommer i alle høyder og størrelser (snakker da om benbygning), mens det er umulig for en jente på 150 å bli høyere, og det å være så radmager som mange modeller er, er direkte helseskadelig for de fleste (foruten de som er så tynne naturlig riktignok). Fitnessjentene fokuserer mye mer på sunn mat og trening, noe jeg tror er positivt i en verden som blir mer og mer overvektig. Problemet er når dette fokuset blir overdrevet, men hvem er det som overdriver? Er det de nyutnevnte rollemodellene eller er det tilskuerne?

Jentene (og guttene) som driver med fitness lever av kroppen sin. De har en passion og en ambisjon om å bli best på sitt felt, og de jobber rævva av seg for å komme dit de vil. Dietten før en konkurranse er ekstrem, men slik er det også for andre idrettsutøvere før viktige konkurranser. Akkurat som en alpinist må finpusse på sin teknikk, må en fitnessutøver finpusse for å få en symmetrisk kropp. For mange er det jo overfladisk å ha en perfekt kropp, men er det ikke like overfladisk å måtte kunne kjøre 0,01 sekunder raskere? Burde man ikke bare stoppe når man er passe god? Selvsagt gjør man ikke det, ikke når det handler om konkurranse.

treningsblogg
Mange kjenner igjen disse jentene, og mange av dem konkurrerer eller har konkurrert i forskjellige former for fitness. Flotte forbilder, men det betyr ikke at de er fasiten! Kilde: X-life

Jeg tror ikke en fitnessutøver nødvendigvis er overfladisk eller forfengelig. Joda, det er litt glitter og løshår på konkurransedagen, men hverdagen består i systematisk trening og riktig mat. Kroppen deres er et kunstverk de jobber hardt for, et kunstverk de ønsker skal bli så bra som overhodet mulig. Jeg tror det er oss tilskuerne som overdriver. Hvorfor kan vi ikke bare se på fitnessutøverne og  være imponert over hva de får til? Hvorfor må vi hele tiden sammenligne dem med oss selv? Noen blir deprimerte fordi de ikke klarer å nå målene sine (som sannsynligvis er alt for høye), og alt for mange slenger dritt til dem fordi det de har fått til er helt umulig for mange av oss. Vi får da glede av å se på et vakkert kunstverk uten å klandre oss selv for at vi ikke er like kunstneriske? Vi må da ikke være like gode i alt?

Dette med kropp blir veldig personlig, og det er klart at fokuset på kropp gjør at mange er kritiske til seg selv. Mange setter seg enorme krav som er helt umulig å oppnå på en sunn og forsvarlig måte – spesielt i en hektisk hverdag, og selv når man er i mål så er man ikke fornøyd fordi bena er for korte eller puppa for små – ting man ikke kan gjøre noe med (uten å betale i dyre dommer riktig nok). Poenget mitt er at de som driver med fitness ikke er skyld i kroppshysteriet som så mange snakker om, det er rett og slett vi som har funnet ut at det er sunt å være sterk og spise proteinrik mat, og for mange går det kanskje litt over styr. For de som ikke henger med så blir denne «verdenen» veldig fremmed, og grensen for hva som er ekstremt blir lavere og lavere. Desto flere som blir «ekstreme» desto større blir gapet til de som kan lite, og det er enklere å definere noe man ikke forstår som ekstremt. De fleste av oss prioriterer annerledes enn de som driver med fitness. Man har barn, man spiser god mat, man ser på TV og man jobber overtid. Fitnessutøverne ofrer mye fritid for sin idrett, og denne fritiden er viktig for oss! Grunnen til at de fleste av oss ikke ser ut som en fitnessutøver er at vi velger å bruke fritiden vår til noe annet, noe som kanskje er viktigere for oss, og dette må man ikke glemme! Hva er viktigst for deg? Tid med barna, eller å se perfekt ut? Vi trener ikke for å kjøre 0,01 sekunder raskere på ski, og vi sammenligner heller ikke våre kunstneriske evner med de beste i verden, så vi må slutte å gjøre dette med kroppen vår! Vil du uansett se ut som en fitnessutøver? Er det virkelig målet ditt? La fitnessutøverne drive med sitt, og ha dem gjerne som forbilder – men ikke klandre disse om du ikke når din egne mål. Husk at du er selv din største kritiker, og selv om media ikke alltid gjør det enkelt, så må man slutte å skylde på andre.

treningsblogg

Jeg blir nok selv klassifisert som ekstrem av mange, men jeg føler da virkelig ikke at jeg er det. Joda, jeg veide maten min en stund for å nå et mål, men jeg har jo aldri følt meg friere! Jeg slapp plutselig dårlig samvittighet, og på veien har jeg lært meg å like kroppen min akkurat slik den er. Jeg har innsett at jeg aldri kommer til å få kroppen til 19 år gamle Britney Spears, og prøver heller å se positivt på de tingene ved min egen kropp som jeg har irritert meg over hele livet. Disse tingene er typisk ting som gjør at min kropp ser annerledes ut enn mitt ideal (og jeg er nok ikke alene her), men jeg har forstått at dette gjør meg unik! Jeg har også kritisert andres kropper (ikke til dem selvsagt), blant annet at jeg ikke syns det er så pent med jenter som har lange overkropper og korte ben. Det var ikke før nylig at jeg innså at det er akkurat slik jeg ser ut! Haha, så jeg har ubevisst kritisert meg selv, når jeg trodde jeg pirket på andre – snakk om selvinnsikt? Jeg har korte ben og korte armer. Jeg ser sjelden lekker ut i kjole, men så er jeg jo veldig aktiv, og er evig takknemlig for at jeg er født med en naturlig muskuløs kropp og kraftig benbygning. Jeg har en sunn og praktisk kropp, og det er jeg glad for! Gud vet hvor mye tid jeg har brukt på å rakke ned på meg selv, men på magisk vis har jeg blitt bestevenn med min egen kropp. Jeg vet ikke helt hvorfor, og jeg har ingen oppskrift på hvordan, men det har nok passet veldig bra at fokuset på hva som er «pent» har gått fra høy og slank til muskuløs. Det har blitt enklere å være annerledes, og jeg har klart å fokusere på mine styrker og hva som er bra med meg. Jeg blir jo påvirket jeg og, enten jeg liker det eller ikke – selv om jeg føler at det er i langt mindre grad nå enn før – jeg har klart å senke baren.

britney bodyHot! Bra som forbilde (her), men det betyr ikke at jeg skal se akkurat ut som denne dama for å være fornøyd!

Nå passer jo ikke dette nye «idealet» for alle. Mange sliter med å legge på seg muskler og mange er ikke interessert i muskler i det hele tatt. Et kroppshysteri er aldri sunt, men et forbilde kan være det. Og det er faktisk bare vi som kan gjøre noe med dette. Man kan skylde på fitnessbloggere så mye man bare vil, men det er faktisk vi som velger å lese disse bloggene. La oss fortsette å lese disse bloggene, men samtidig unngå å sammenligne oss selv med disse jentene/guttene. Bli heller imponert over hva de får til, og se på dem som du ville sett på et flott maleri eller en atletisk idrettsutøver. Vi liker Therese Johaug selv om hun går raskere enn oss på ski, da må vi unne noen å ha en mer veltrent kropp enn oss uten å kritisere dem og kalle dem dårlige forbilder.

Hva syns du? Hvem er skyld i «kroppshysteriet»? Er det media som overdriver, eller er det virkelig et kroppshysteri?

Liker dere meg bedre nå?

Forrige uke leste jeg innlegget til Marita som er slankeoperert og opplever at hun blir bedre behandlet nå som hun er slank enn når hun var overvektig. Hun opplever at det hele har gitt henne dårligere selvtillit, og det er jo selvsagt synd at en positiv endring skal lede til noe negativt. Det er en komplisert situasjon, og fedme er dessverre tabu å snakke om, og jeg kan heller ikke sette meg inn i Marita’s situasjon, men jeg tror selv at en stor grunn til denne opplevelsen er at hun har hatt en drastisk forandring over en veldig kort tid, og da henger kanskje ikke hodet helt med.

Jeg husker selv når jeg var yngre, ja rundt 15-16 år, hvor jeg gikk ned ganske mye. Vektnedgangen var nok ikke gjort på den sunneste måten, og jeg var ganske usikker på meg selv på den tiden, spesielt med tanke på utseende. Forandringen ble stor. Jeg gikk fra å være litt smålubben og nøytral til slank og faktisk ganske mye penere på veldig kort tid. Som Marita så sminket jeg meg også mer, og brukte penere klær, så selv om det kun var 10 kilo jeg gikk ned så fikk jeg plutselig veldig mye oppmerksomhet, oppmerksomhet som jeg i starten ikke helt forsto, og som jeg etterhvert syns var vanskelig å håndtere. Min endring var også veldig rask, og hodet hang ikke med i det hele tatt. Jeg trodde først ikke på at denne nye oppmerksomheten var reell, men forsto sakte men sikkert at ting nå var annerledes. Jeg hadde derimot ikke en helt lik opplevelse som Marita, og bærte ikke nag for at jeg ble behandlet annerledes før, men jeg var fryktelig usikker på meg selv, og dette  endret seg ikke når jeg gikk ned i vekt, jeg ble heller enda mer usikker! Selvtilliten steg, men selvtillit og selvfølelse er ikke det samme. Usikkerheten har forsvunnet med alderen, og glad er jeg for det, og jeg tror at dette i bunn og grunn handler om helt andre ting enn hvordan du ser ut. Jeg tror det handler om selvfølelse.

I dag kan jeg oppleve at folk behandler meg forskjellig ut ifra hva jeg har på meg eller om jeg har sminket meg eller ikke, men jeg bryr meg faktisk ikke et dugg. Altså, jeg ville ikke følt meg helt komfortabel i joggebukse og uten sminke i et viktig møte, men hvem ville vel det :p Om jeg skal ut å trene, gå tur med Akka eller gå til butikken så bryr jeg meg derimot ikke i det hele tatt. Jeg kan ikke si det samme om 10 år yngre Ingrid, men jeg kan også med hånden på hjertet si at jeg har langt sterkere selvfølelse nå enn for 10 år siden. Om folk velger å behandle meg annerledes i forhold til hvordan jeg ser ut er faktisk deres problem, og ikke mitt. Det er selvsagt synd at det skal være sånn, vi er noen ganger tøffe mot hverandre, kanskje helt uten at vi tenker på det, men det er da vi må prioritere hva som er viktig for oss. Er det viktig å please andre, eller holder det med å please en selv? Vi er som regel vår største kritiker, og noen ganger må man senke kravene sine litt og bli flinkere til å gi litt f**n! Utstråling kommer innenifra, og jeg er sikker på at man kommer lenger her i verden med et stort sminkeløst smil enn et surt sminket et, og det er sikkert mange av dere enige i :)

lavkarbo blogglangrennsblogg
Med sminke/uten sminke. Føler meg like fin jeg, men vet samtidig at ikke alle syns det. Do I care? Not any more!!

Jeg har som sagt ikke alltid følt det slik, og jeg har hatt mange år med dårlig selvfølelse. Ikke har jeg fasitsvaret på å få god selvfølelse heller, men det hjelper å bli kompis med deg selv og like deg selv for hvem du er, ikke for hva andre tror du er. Heldigvis er dette noe man kan trene på, og selv om mange opplever at selvfølelsen øker med alderen, så er det nok ganske mange som føler at dette ikke skjer. Jeg er ingen ekspert, men om du sliter med dette, og da spesielt utseende, så kan du starte med de små situasjonene; kanskje du syns at det er svært uheldig å møte naboen når du går ut med søpla i slitte joggebukser uten sminke? Neste gang du havner i en slik situasjon så smil bredt og si hei, og ikke gjem deg bort – fake it till you make it ;) Man skal ikke se bort ifra at andre er hyggeligere mot deg når du har pønta deg opp nettopp fordi selvfølelsen er høyere og du har en mer positiv utstråling! For det kan jo hende at årsaken til at folk behandler deg forskjellig nettopp fordi du oppfører deg forskjellig? Også finnes det jo en gjeng idioter i verden da, men de må man bare lære seg å dr**e i!

Har du opplevd noe lignende? Syns du slike situasjoner fortsatt er vanskelig, eller er det helt uproblematisk? SYns du vi er litt vel tøffe mot hverandre noen ganger?

I konflikt med utleier

Dette innlegget har jeg hatt lyst til å skrive lenge. Først og fremst for å hjelpe andre i lignende situasjon, men også for å få utløp for min frustrasjon. Nå har jeg ikke behov for dette utløpet lenger, da jeg med tiden har blitt ferdig med saken, men det er også derfor jeg først nå kan skrive om det. Jeg er ganske opptatt av at jeg ikke skriver om slike saker før jeg er helt ferdig med dem. Det kan ødelegge for meg selv, og man vet faktisk aldri hva utfallet blir, så man er i en enormt sårbar situasjon. Men, dette er nå over 3,5 år siden, så nå er det på tide, først og fremst fordi jeg ønsker at andre skal unngå å gjøre de feilene jeg gjorde.

Leiligheten

For 3,5 år siden flyttet jeg ut av leiligheten min i Ullevålsveien. Denne hadde jeg leid i over 5 år med en venninne, og hvilken venninne dette var rullerte ettersom noen flyttet inn med kjæreste og noen flyttet til utlandet for å studere. Leiligheten var i ganske dårlig forfatning, men den var stor og sentral, og jeg trivdes godt her. Han vi leide av var nok litt «på kanten»; han bodde halve året i Thailand, og resten av året kjørte han taxi. I starten spurte han flere ganger om vi kunne betale kontant (noe vi nektet), og han ville at vi skulle ta inn posten hans, for i følge folkeregisteret bodde han fortsatt her. Ja, en gang jeg ikke var hjemme sa han til roomien min at om noen spurte (uten å definere hvem «noen» var), så skulle vi si at jeg var hans ex, og at vi fikk bo der gratis… Men til tross for dette så virket han hyggelig, og vi var rimelig desperate for å finne en leilighet, så vi godtok at ikke alt var perfekt.  Vi brukte en standardkontrakt for leieforholdet, og satte opp en depositumskonto i DNB, og med dette grunnlaget følte jeg meg ganske trygg.

I løpet av leieforholdet hadde vi sporadisk kontakt med utleier, og han var alltid hyggelig og behjelpelig – til en viss grad. Når det var snakk om tette rør, så kom han og hjalp oss med det, men når det var snakk om at naboens forsikring ville dekke en vannskade på kjøkkenet så var han ikke interessert – merkelig nok. Han var innom et par ganger i året for å hente posten sin, og praten var alltid hyggelig, ja, noen ganger fikk han til og med kake!

Konflikten

Det startet 1,5 år før jeg flyttet ut. Utleier ønsket å øke leien fra 4500 per person til 5000 kr. Problemet var at han brukte 3 måneder fra han indikerte at han ønsket å øke husleien, til at vi ble enige om beløpet. I starten antydet han at han ønsket å øke husleien, og foreslo fra 4500 til 5000, jeg foreslo å øke til 4800, men vi ble ikke enige om noe på den telefonen. Det tok lang tid før jeg hørte noe mer, ja 1,5 måned før han igjen nevnte at han ønsket å øke husleien, men heller ikke da til hvor mye. Jeg skrev da noen mail til han om hva han ønsket å øke husleien til, men han nektet å svare skriftlig, og jeg fikk følelsen av at han ønsket å unngå å avtale noe skriftlig. Ikke før tre måneder etterpå sendte han meg en lettere irritert epost om at husleien økte til 5000 kr, og selv om vi da var i midten av måneden, startet vi økningen allerede neste måned (i følge regelverket er det 1 måneds varsel, så vi hadde egentlig ikke trengt å øke husleien før måneden etter). For min del var saken enkel. Jeg ville ha en skriftlig avtale, og han var treig, men når han først sendte varselet var det greit, og hele saken var ute av verden for min del.

Når vi skulle flytte ut, 1,5 år etterpå, tok han derimot opp dette igjen. Han mente at siden han hadde tatt opp dette med økningen 3 måneder før vi faktisk fikk varsel om prisøkning, så mente han at vi skyldte han 1500 kr hver, altså 3000 kr. Jeg syns dette var svært urimelig, i og med at det var hans egen skyld at denne diskusjonen ble dratt ut, og ville selvsagt ikke betale disse pengene. Han nektet å betale tilbake depositumet, og jeg var selvsagt så dum å holde igjen nøkkelen så lenge vi ikke hadde fått depositumet tilbake. Jeg fant derimot ut at jeg ikke hadde lov til dette, og siden jeg ikke ønsket å gjøre saken verre så leverte jeg den tilbake ca 1 uke etter at vi flyttet ut. Den eneste muligheten jeg så for å få tilbake depositumet var å be om at det ble tvangsutbetalt. Så jeg gikk til DNB og der hjalp de meg med å sende inn en søknad. Dette var som å helle en blanding av krutt og bensin på glødende kull; utleier eksploderte fullstendig, noe som førte til en tøff periode for meg. Det ble en sak som jeg valgte å bære alene, for selv om jeg ikke egentlig sto alene (det var fire venninner som hadde bodd med meg der i kortere eller lengre perioder), så ville jeg ikke legge denne byrden på de andre. Dette ble en byrde som var alt for tung for meg å bære alene, men jeg innså ikke på det tidspunktet at det ville bli enklere om jeg delte den, og var mest opptatt av å skåne de andre. Dette har jeg derimot lært av, jeg har forstått at en byrde blir enklere om man deler den. Jeg har også forstått at mine venninner fint kan håndtere slike konflikter, kanskje også bedre enn meg. Jeg fikk selvsagt hjelp av min familie med dette, men det var ikke helt det samme, for de var jo ikke involvert i den grad jeg var.

Husleietvist

Det som skjedde var at utleier meldte inn sak til Husleietvistutvalget i Oslo, og innholdet i den over 40-sider lange saken tok meg mildt sagt skikkelig på senga. Fra å ha et veldig hyggelig forhold, hadde utleier nå fyrt opp alle kanoner, og jeg var fiende nr 1. Piggene var ute, og det var ikke rom for hverken logikk eller virkelighet. Klagen hans var så langt over streken at jeg ikke skjønte noen ting, men den gjorde meg likevel ufattelig nervøs, i frykt for at noen av kravene han hadde faktisk skulle bli gjennomført. Her er noen av kravene hans (hele listen var på kanskje 20 saker):

  • Erstatte samtlige radiatorer på grunn av slitasje på justeringsbryteren (en kostnad på ca 40 000 kr)
    • Disse radiatorene var sannsynligvis originale, og samtlige manglet en plast plupp som man trengte for å justere varmen. Utleiers kompis (som leide ut leiligheten på hans vegne da han var i Thailand) viste oss hvordan vi justerte disse med en skiftenøkkel. Det ble til at vi sjelden justerte varmen, og disse bryterne var allerede slitt da tidligere leietakere også måtte justere varmen på denne måten.
  • De tre månedene med tapt husleie (3000 kr)
  • Ekstra utvask-kostnad (500 kr)
    • Vi var allerede enige om at vi betalte 1000 kr for utvask mot at han fikset dette, men han mente det var så skittent at det kostet mer…
  • Bytte lås på en søndag (3500 kr)
    • Han sendte meg en epost om at siste frist for å få nøkkelen var den 13. den måneden, hvilket var en tirsdag. Jeg sendte nøkkelen torsdagen før, men han valgte likevel å bytte låsen på søndagen (og han kunne kun henvise til en estimert kostnad)
  • Tapt husleie (2500 kr)
    • Siden jeg var treg med nøkkelen, mente han at de nye ikke kunne flytte inn før i midten av neste måned. Realiteten var en annen.
  • Kostnad for å kaste gamle møbler (2000)
    • Jeg hadde faktisk lagt ut alle møblene på finn.no, men utleier sa at han ønsket å beholde dem, og sa at han kunne ta ansvaret for å kaste de han ikke ville beholde. Jeg ville være hyggelig, og sa at dette var greit. Jeg tapte noen kroner, men jeg slapp også jobben med å selge evt kaste dem. Her var det både TV, tv-benk, et splitter nytt garderobeskap og annet som var i god forfatning. Dessverre hadde jeg ikke denne avtalen skriftlig.

Og det var flere av disse kravene, til sammen krevde han over 60 000 kr av oss, og dette beløpet skremte meg veldig. Jeg var 25 år og student, 60 000 kroner var enormt mye penger for meg.

Jeg fikk hjelp til å skrive et svar på denne klagen, og fikk vitnemål av de som hjalp til med å flytte inn og de som hadde bodd der med meg. Jeg hadde også en hel del skriftlig kommunikasjon per epost. Jeg var saklig og rettferdig, og prøvde å holde meg unna det følelsesladde uttrykket utleier hadde i sin klage. Denne prosessen tok lang tid, og det var en veldig slitsom tid. Husleietvistutvalget bruker en del tid, og hver part har også ganske lang tid på å svare. Etter at mitt svar ble sendt, ble vi invitert til megling. Jeg sa at jeg ønsket å megle så fremt jeg fikk ha med meg min far (jeg var ikke forberedt på å ta på meg denne personen helt alene, jeg viste tross alt ikke lenger hva slags person jeg hadde med å gjøre), men det var ikke utleier interessert i. Så da var det bare å vente på at Husleietvistutvalget tok sin beslutning.

Avgjørelsen

Beslutningen Husleietvistutvalget tok var både en lettelse og en skuffelse. Jeg hadde fått medhold i de fleste sakene, blant annet saken om radiatorene, men utleier hadde fått medhold i fire saker. De fire var ekstrakostnad for utvask, bytting av lås, tapt husleie og kostnad for å kaste gamle møbler. Beløpet ble redusert på noen av postene (det var f. eks strengt tatt ikke nødvendig å få låsen byttet på søndagen), men det var fortsatt 6000 kroner som måtte trekkes av depositumet. Dette var 3000 kroner mer enn hva han opprinnelig krevde, så selvsagt føles det bittert, men jeg er fortsatt glad for at jeg tok opp kampen, og ikke lot meg kjøre over. Det som kanskje er mest bittert nå er at alle tingene utleier fikk medhold i var basert på løgn!

Avsløringer

Jeg viste jo allerede at utleier ikke hadde hatt 2000 kr i kostnader for å kvitte seg med gamle møbler, for disse ønsket han å beholde selv, og på det tidspunktet hadde blokka en container på utsiden som man kunne bruke fritt hele måneden. Utvasken var vi blitt enige om når vi sto i leiligheten, så at den var så møkkete at det kostet mer, er faktisk ikke mitt problem. Jeg følte heller ikke at tapt leie var på grunn av min nøkkel, da jeg viste at utleier ville gjøre en hel del forbedringer på leiligheten. Og bytte lås, det var jeg helt overbevist om at han ikke hadde gjort. Det skulle vise seg at det var hold i mine mistanker, men det fikk jeg ikke vite før lenge etterpå.

I fjor fikk jeg en epost fra en av jentene som flyttet inn etter oss. Hun hadde funnet meg via bloggen min, og hadde noen spørsmål i forbindelse med samme utleier. Det var et par ting hun var skeptisk til, som at utleier fortsatt var folkeregistrert på adressen og om han skattet av husleien. Vi kom veldig godt overens, og  jeg fikk også spurt henne om konflikten som pågikk når de flyttet inn. Låsen var definitivt ikke byttet når de overtok leiligheten, og selv om de betalte husleie for hele den første måneden, så fikk de ikke flyttet inn før i midten av måneden. Hun sa at dette ikke hadde noe med at jeg var sen med nøkkelen å gjøre, men at det var fordi utleier gjorde forbedringer i leiligheten. Hun sa at de ønsket å få tilbake deler av beløpet for den måneden, men det var helt uaktuelt. Utleier kunne være tøff å ha med å gjøre, kanskje spesielt for unge jenter (noe jeg tror han vet), jeg er derfor enda gladere for at jeg tok opp kampen med han. Neste gang jeg ser denne mannen skal jeg se på han som om han er den minste personen i hele verden.

På dette tidspunktet var det for sent å gjøre noe med det. Jeg kan være så bitter på konklusjonen til Husleietvistutvalget jeg bare vil, men det fører ingen steder. Jeg hadde lagt hele saken bak meg, og de 6000 kronene i tap fikk jeg bare leve med (vi fordelte forøvrig disse på meg og de to som hadde bodd der over en lengre periode, så det ble jo ikke så mye på hver). Jeg er en person som stoler lett på folk, og det tøffeste var nok at en person jeg hadde en så god tone med, plutselig kunne gå til angrep – jeg følte meg såret og stukket i ryggen. Jeg syns det er trist at det finnes slike mennesker som ser etter svakheter hos andre som de kan utnytte, men jeg er av en eller annen grunn glad for at han gjorde dette mot meg, og ikke en enda yngre og mer usikker jente. Jeg har lært mye av dette, og uansett hvor idyllisk ting ser ut, så er jeg nøye med kontrakter og avtaler. Kanskje har utleier reddet meg fra å gjøre en enda større feil i fremtiden?

Jeg møtte ikke utleier noe mer etter at avgjørelsen var tatt. Siden utleier ikke var hjemme når vi satte opp depositumskontoen, var det hans kompis navn som sto på kontoen, og dermed vi to som måtte møtes for å få ut pengene. Kompisen hadde derimot full forståelse for min situasjon, og kunne ikke forstå hva utleier holdt på med, noe som var veldig hyggelig.

Tips til andre

Min sak er ferdig og avsluttet, men jeg kan fortsatt hjelpe andre så de ikke havner i slike situasjoner – både leietakere og utleiere. Gjør disse tingene, og du er godt forberedt om du noen gang skulle komme i en slikt tvist. Husleietvistutvalget opererer heller ikke i alle byer, og da er det bra å ha tatt noen forholdsregler:

  • Bruk kontrakt! Kontrakten mellom utleier og leietaker er veldig viktig. Kontrakten til Forbrukerrådet kan anbefales. Feil eller mangler på leiligheten må også med i kontrakten.
  • Sett deg inn i husleieloven! Her står det hvilke ansvar du har som leietake/utleier. Jeg anbefaler alle å lese godt igjennom dette, så kanskje du slipper fremtidige konflikter. Det var mye her som var nytt for meg, og jeg fikk flere  øyeåpnere!
  • Sett opp en depositumskonto! Etter hva jeg vet er dette noe alle bankene kan gjøre. En depositumskonto kan ingen av partene røre uten den andres tillatelse. Husk at leietaker skal ha rentene på depositumet når det betales tilbake!
  • Få alt skriftlig! Alle avtaler, endringer osv må du ha skriftlig. Muntlige avtaler skal holde like mye som skriftlige, men de er vanskelig å bevise (snakker av erfaring her).
  • Ta bilder! Ta bilder av hele leiligheten før du/de flytter inn med dato-tag, så er det ingen tvil når du/de flytter ut.
  • Kommuniser! Om du f. eks ønsker å gjøre større endringer i leiligheten, så kommuniser dette med utleier i forkant. Det samme gjelder også andre ting. Husk at utleier har ansvar for en hel del ting i leiligheten (ref utleieloven), så du trenger ikke fikse alt selv. God kommunikasjon er uansett bra for å unngå konflikter (dog hjalp ikke dette i mitt tilfelle).

Jeg håper dette kan komme noen til nytte, og at du aldri kommer i en slik situasjon. Not fun! Men gjør ting etter boka, så går det kanskje bra likevel :)

Har du vært i en slik konflikt før? Var du utleier eller leietaker?

Hvordan garantert gå ned i vekt!

Dropp alle piller. Dropp alle dietter. Det å gå ned i vekt er ikke spesielt komplisert, men hverken piller eller dietter vil gi deg en varig endring – det er det kun du som kan gjøre!

Det viktigste og verktøyet når du skal ned i vekt er din egen motivasjon, og har du ikke tilstrekkelig av denne, så må du finne den. Med ingen eller feil motivasjon så kommer du kanskje et lite stykke, men det skal godt gjøres å komme seg helt i mål – og holde seg der. Om motivasjonen din er basert på å «please» andre; for eksempel at du vil ned i vekt for å få draget på karer/damer, eller legen din sa at du må ned i vekt, så vil dessverre ikke denne motivasjonen være spesielt sterk – og sannsynligheten for at du bryter tilbake til gamle vaner når det begynner å bli litt tøft, er stor. Om du skal gjennomføre en livsstilsendring må motivasjonen komme fra hjerterota. Du må ønske denne endringen for din egen del, enten du ønsker å bli friskere, sterkere, gladere eller mer fornøyd med deg selv.

Selv så har jeg hatt slanking i hodet nesten hele livet. Enten har jeg slanket meg, eller så har jeg tenkt at jeg burde slanke meg. Jeg har fått det til to ganger, og begge gangene hadde jeg kjæreste. Første gangen ble det ikke varig, men det var heller ikke forholdet, så jeg ser en liten sammenheng her. Grunnen til at jeg har fått det til når jeg har hatt kjæreste er enkel; jeg har gjort det for meg selv og ikke for å gjøre meg selv mer attraktiv for andre! Jeg har klart å fokusere på hvorfor jeg vil ned i vekt for MEG SELV! Det viktigste for meg har vært å bli mer fornøyd med meg selv, men også å bli sterkere, sunnere og at kroppen rett og slett  skulle fungere bedre. Dette var en motivasjon som holdt, både i gode og tunge tider, men den holdt kun når jeg viste at jeg gjorde det for meg, og ikke andre. Du er selv din verste fiende for å velte din egen motivasjon om den er basert på å gjøre andre til lags, men når motivasjonen er basert på dine grunnleggende ønsker vil du forsvare den med pistoler og kanoner om noen prøver å rikke på den. Det kan til og med gi deg ekstra motivasjon!

Men hva om du mener at du er motivert nok, men fortsatt ikke får det til? Du går kanskje på smell på smell, og skylder på omstendigheter i livet gjør det umulig for deg  å komme i mål? Da vil jeg at du leser igjennom denne tegneserien:

motivasjon

Jeg syns denne er helt genial, og ikke bare for det å gå ned i vekt, men for flere ting her i livet. Selvsagt er ikke livet svart hvitt, noen lider av depresjoner eller andre mentale lidelser, noen sliter med sykdom og tilsvarende, men friske folk med et normalt utgangspunkt kan lære litt av denne, inkludert meg selv. Hvis man virkelig, virkelig vil noe så finner man en måte å få det til på, og om man ikke får det til, så må man spørre seg selv; vil jeg virkelig dette, eller er det andre som vil det? Vil jeg det fordi andre forventer det av meg, eller fordi jeg forventer det av meg selv? Og når vi snakker om å gå ned i vekt er ikke dette akkurat rocket science! Du må ikke være smart, vellykket eller i god fysisk form for å gå ned i vekt, men du må være målbevisst. Og litt sta, det hjelper nok og. Det er som regel veldig vanskelig å gå ned i vekt, selv om løsningen er enkel. Den største utfordringen med å gå ned i vekt er ikke hvordan du skal gjøre det, men å faktisk gjøre det som trengs. Og her kommer motivasjonen inn. Oppskriften i seg selv er enkel: du spiser mindre enn du forbruker. Tell kalorier og tren, men faktisk, denne kaloritellingen er faktisk viktigst. Syns du det er noe herk å telle kalorier? Hvor vanskelig er egentlig det? Ville ikke du gå ned i vekt? Er det ikke verdt det? Å bruke 2 minutter av hvert måltid på å veie og registrere? Er ikke det verdens enkleste sak, for et mål som er så viktig for deg?

Mange har andre utfordringer, som familie, venner og jobb som gjør det vanskelig å gå ned i vekt. Mannen din syns det er irriterende at du skal veie all mat. Ok, men hva er egentlig viktigst for deg; å ha en mann som er uirritert i 2 minutter eller å nå målet ditt? Du har en venninne du ikke klarer å si nei til. Men hva er viktigst? Å slippe å gi venninnen dårlig samvittighet, eller å nå målet ditt? Dine utfordringer er kanskje annerledes, men jeg tror du skjønner poenget. Man må se enhver utfordrende situasjon i det store å hele, og veie hva om er viktigst for deg. Er du motivert nok vil du velge det riktige alternativet. Det er faktisk ikke ditt problem om venninnen din får dårlig samvittighet for at hun spiser noe du ikke vil spise, eller for at mannen din blir så lett irritert at du ikke får gjøre noe så enkelt som å veie maten før du spiser den. Det er bare du som kan ta kontroll over denne situasjonen, og uansett hvor utfordrende ditt liv er, så er ikke det noen unnskyldning for å gi opp!

Og tro meg, når du er motivert nok, du teller kalorier og du drar på en og annen treningsøkt – det er faktisk himla enkelt! Det er litt tøft i starten, men slik er det alltid når man skal innarbeide nye vaner, men gi det et par uker, så tenker du ikke engang på det. Og du blir sterkere og sterkere! For hver situasjon du håndterer riktig, blir neste situasjon litt enklere.

Så til oppskriften: du må altså spise mindre enn du forbrenner, og jeg har foreslått veiing av mat. Dette er fordi denne metoden er fool-proof. Så lenge du veier absolutt alt du spiser, og følger en plan så vil du få det til! Og om du ikke får det til da, så  jukser du! Simple as that! Så hvor mye skal du spise og trene? Det er flere veier til Rom. Jeg bruker appen til Shape-Up Club (nå kalt Lifesum) og den regner ut hvor mye jeg må spise for å gå ned så og så mye i vekt. Jeg har fått hjelp av en PT til å beregne næringsinnholdet (fordelingen av protein, fett og karber), men kalorikonsumet var det samme som appen regnet seg frem til. Jeg spiser heller ikke opp treningskaloriene, men kan legge på 100-200 kcal de dagene jeg har trent mye. Det finnes mange slike apper som kan hjelpe deg helt gratis, selv om et opplegg fra en PT er det beste. Da får du et opplegg tilpasset deg, din kropp og din aktivitet. I samarbeid med min PT kom vi frem til et opplegg som passet bra for meg. Jeg trener en del, men er også tidligere sukkeravhengig så jeg ville ikke spise så mye karber (tåler ikke brødmat så godt heller). Så jeg spiser 140 gram proteiner, 90 gram fett og 100 gram karber om dagen. Jeg vil forøvrig anbefale de fleste å spise mer protein og mindre raske karbohydrater; proteinene gjør det enklere å ligge på et lavt kaloriinntak siden de metter mer, mens raske karbohydrater øker blodsukkeret som kan gjøre deg mer sugen.

treningsblogg

Trening er bra, men når det er snakk om å gå ned i vekt teller treningen kun 30% (jeg ville selv sagt 20%). Treningen er derimot viktig for å bygge en sunn og sterk kropp, så det er absolutt noe jeg anbefaler. Men du trenger ikke trene 6 dager i uka, spesielt om du nesten ikke trener nå! Start med å trene det du syns er gøy, gå turer og bygg heller på etterhvert. Når du i gang med treningen er det viktig å ikke «fastne» men å utfordre deg selv, prøve nye ting og pushe grenser. Det dummeste du kan gjøre er å sette deg så urimelige krav til hvor mye du skal trene at du til slutt gir opp, og da er det faktisk bedre å ta tiden til bruk. Dette er en LIVSstilsendring, du har tid til det!

Kjenner du deg igjen i dette? Har du fått det til, eller syns du det er vanskelig? Diskuter i kommentarfeltet!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...