Trygge lille Norge

Jeg kan ikke spesielt mye om politikk. Jeg kan ikke så mye om religion heller, og selv om jeg er ganske smart, så er jeg ikke så veldig interessert i nyheter. Jeg vil derfor anse meg selv som ganske lite oppdatert. Pinlig lite noen ganger, som i går da vi møtte amerikaneren som ble sjokket over at jeg ikke hadde fått med meg at den Amerikanske ambassade skulle flytte. Men jeg får likevel med meg ting. Jeg får med meg at man ikke kan stole 100% på hverken politikere eller andre maktpersoner, at informasjon kan være manipulert og at det kan være andre som sitter ved spakene enn det man får inntrykket av. Jeg vet at det er en mangel på ærlige folk som faktisk ønsker å gjøre verden bedre, og enda færre er det av de som ikke har en personlig agenda. Det er fryktelig mange saker og ting mange tror de vet noe om, men gjør de egentlig det?

truth

Jeg kjenner at jeg blir litt urolig av å leve i en slik verden. Det er noen som har fryktelig mye makt, og her sitter vi nordmenn og troner på vår lille oljestol som om vi skulle være uovervinnelige. Men er vi egentlig det? Hvor mye skal egentlig til for at vi faller ned fra stolen? Økonomier kollapser rundt oss, forbruket øker kraftig parallelt med forurensning og forsøpling. Som jeg har sagt flere ganger tidligere, vi mennesker er et virus på denne vakre planeten. Vi er alt for selvopptatte til å ta vare på kloden vi bor på. Vi kriger, over-konsumerer, bygger, hersker, dyrker, dreper, avler, manipulerer, forurenser og forsøpler, og svært få av oss klarer å se lenger enn sin egen nese. Men det er slik samfunnet er bygget opp, og de fleste av oss gjør det som forventes; tjene penger og bruke penger.

There is enough in the world for everyone’s need; there is not enough for everyone’s greed. – Gandhi

Det finnes unntak. Man trenger ikke hete Gandhi for å være et unntak, men det er stort å bryte ut av samfunnets mønster; å ikke gjøre som alle andre. Jeg er ikke noe unntak for å si det sånn, ikke enda ihvertfall, selv om jeg skulle ønske at jeg var det. Jeg har møtt noen mennesker i mitt liv som har sådd små korn. Mennesker som har snakket om ting jeg ikke vet spesielt mye om, men som jeg senere har innsett at man ikke nødvendigvis bare kan avfeie.

Det ene var en mann jeg møtte når jeg sto på en messe. Han var ganske spesiell, og hadde svært sterke meninger, men han var relativt reflektert så det ble en interessant diskusjon. Han spurte meg om jeg ville ha barn, og jeg sa at ja, en gang ønsker jeg meg barn. Så spurte han meg om hvorfor? Jeg hadde vel egentlig ikke noe veldig godt svar på det, annet enn det helt åpenbare, og han fortalte da at det å få barn i den verden som venter dem er ekstremt egoistisk. Han var overbevist om at den rosa boblen vi lever i idag ikke kommer til å vedvare, og hintet mer eller mindre til at verden ikke kommer til å være et bra sted å leve de nærmeste tiårene. Jeg er både enig og uenig i hans grunnlag for å ikke få barn. Om han har rett i at verden ikke kommer til å være et bra sted å leve om, la oss si 30 år, så er jeg enig i at det kan være egoistisk å få barn. Han var rimelig overbevist om dette kom til å skje, og med tanke på hvordan vi holder på så er det faktisk ikke noe man kan se helt bort ifra. I følge denne artikkelen konsumerer 17% av verdens befolkning 80% av verdens resurser, og selv om jeg ikke vet at disse tallene er riktige, så er det ikke heller urealistisk. Det jeg var uenig i er at man ikke bare kan gi opp. «Verden blir et helvete, så jeg gir opp, og ønsker ikke at mine barn skal oppleve dette». Er ikke det like egoistisk da? Man skåner kanskje sine framtidige barn mot en vanskelig fremtid, men man frarøver dem på samme måte muligheten til å gjøre noe med den. Man vet ikke hvem som blir den neste Gandhi, kanskje det nettopp blir ditt barn? Og hva om verden ikke skulle gå under, men at vi på et mirakuløst vis skulle klare fjerne fokuset vekk fra oss selv og over på den vakre planeten vi bor på? Personlig tror jeg verden nesten må gå under før det skjer, før man innser alvoret, dessverre. Men det er litt slik vi mennesker er; vi tror ikke på noe før vi sitter og bader i det. Og det finnes mer enn nok maktrike folk som er flinke til manipulere os og få vårt fokus over på noe annet.

truth

Den andre personen jeg har møtt er en svært oppegående fyr som virkelig har sett verden, både de gode og de onde sidene. Han fortalte meg at det er vanvittig mye med verdens økonomi man ikke vet, og akkurat det kan man faktisk ikke si noe imot, ihvertfall ikke jeg. Uten at han kunne fortelle så mye, fikk jeg inntrykket av at han på grunn av dette hadde begynt å verdsette de enklere tingene ved livet. Han bygger nå en hytte på fjellet som er selvgående både på varme og vann, og indikerte at der kunne han bo, om ting ikke skulle gå riktig vei. For hva kommer til å skje om vår økonomi skulle kollapse? Med nesten 90% huslån og et stort studielån så kan jeg si at det ikke hadde gått spesielt bra med oss økonomisk, og vi er langt ifra de eneste som lever med stor gjeld. Om renta skulle fyke i været ville vi gått personlig konkurs ganske raskt, og da sitter vi ikke igjen med mye. Det å ha en nedbetalt hytte med brønn, bergvarme og en kjeler full av hermetikk og frø, sånn i tilfelle, kan jeg tenke meg er ganske betryggende, spesielt om man er overbevist om at den rosa skyen vi lever på ikke er spesielt stor. Om det skulle bli krig eller gå til helvete av andre årsaker, hvem skulle gidde å lete etter to personer i en liten hytte langt til fjells?

truth

Jeg har hele tiden sagt til kjæresten min at om det skulle bli krig i dette landet så fyller vi bilen og drar til skogs og lever av det naturen kan gi oss. En ganske stor drøm, om akkurat det skulle skje, men en hyggelig drøm! Men hva om det egentlig er slik vi kunne tenke oss å leve nå? Et lite selvforsynt småbruk hvor hverdagen er å melke kuer og strikke klær av ulla til egne sauer? Hva hindrer oss i å gjøre det om det absolutt er det vi vil? Må det bli krig eller økonomisk krise for at vi skal klare å slippe våre høye utdannelser, droppe presset om å bli rik og suksessfull og klare å leve et enklere liv? Det er her samfunnet kommer inn, og det er her det blir så tydelig for meg at jeg hele livet har gjort det som forventes av meg, og har mistet fokus på hva jeg egentlig kunne tenke meg å gjøre.

Dette ble et fryktelig seriøst innlegg for noen, og fullstendig oppspinn for andre. Jeg kan ha feil i så mye, men det som er viktig er å vite at livet ikke er en rosa sky, og være forberedt på at ting kan forandre seg. Når og hvordan denne forandringen vil ta sted er det vanskelig å vite noe om, hvertfall for slike som meg. For jeg kan jo faktisk ikke spesielt mye om politikk, religion eller generelt om hva om skjer i denne verdenen. Men jeg vet at jeg ikke vet, og allerede der vet jeg mer enn fryktelig mange andre.

truth

Man må være forberedt på at handling gir konsekvenser, og man må lære seg å ta ansvar selv, og ikke lene seg på et samfunn. Resirkuler så mye du vil, men resirkulering er kun en dempning av et symptom. Om du faktisk vil gjøre en endring er det forbruket som må ned, og heldigvis er dette noe man kan gjøre med selv.

Det er vanvittig mange aspekter ved dette jeg ikke har nevnt, så feel free til å kommentere og diskutere under. Hva kan vi gjøre for å skape en bedre verden for våre barn?

 


Frøken perfekt

Det har vært så himla mye i media nå om disse barneklærne og perfekte bloggere og ditten og datten, og jeg blir faktisk litt oppgitt. Før var det perfekte supermodeller som var problemet, og nå er det perfekte husmødre. Når skal vi slutte å sammenligne oss med alle andre? Jeg har hatt  både dårlig selvtillit og selvfølelse opp igjennom livet, og det er klart jeg, som så mange av oss, har brukt mye tid på å sammenligne meg med andre. Og har jeg fått noe godt ut av det? Ikke spesielt mye dere. Selvtilliten og selvfølelsen ble bare enda lavere, og troen på meg selv sank desto mer.

Heldigvis har jeg blitt eldre. Med alder har jeg fått både økt selvtillit og selvfølelse. Gjennom livserfaringer, både gode og vonde, har jeg lært hva som er viktig og jeg har blitt flinkere til å fokusere. Jeg har fortsatt et stykke igjen, men jeg sammenligner meg sjeldnere og sjeldnere med andre. Jeg har forstått at jeg er unik, jeg er bra nok, og jeg holder. Jeg trenger ikke være en annen enn meg selv for å være perfekt, jeg er bra akkurat som jeg er! Og om jeg skal bli bedre, så skal jeg bli en bedre versjon av meg selv, ikke en helt ny versjon!

Det som frustrerer meg med disse debattene i media er først og fremst hvor mange som blir provosert av hva andre gjør. Enten det er fordi noen velger å kjøpe dyre barneklær eller fordi de velger å fremstille livet sitt perfekt på en blogg. Ok, så frøken perfekt kjøper bare dyre barneklær, men hun kjøper kanskje også bare dyre klær til seg selv? Det er kanskje dette hun prioriterer å gjøre, og det hun liker å gjøre? Og bloggeren med det perfekte livet velger da helt selv hvordan hun vil fremstille seg på nett? Poenget er at vi BRYR OSS SÅ HIMLA MYE OM HVA EN HELT FREMMED PERSON GJØR! Og det er snakk om rent kjøkken og klær, ikke kriminalitet!? Hva har disse personene noen gang gjort mot oss?

Og til dere som bruker mye energi på disse personene: Ta deg en titt i speilet. Det å kritisere og rakke ned på andre er et tydelig tegn på dårlig selvfølelse, ta det fra en med erfaring. Se deg selv i speilet og ta et oppgjør med deg selv. Det er kun en person som skal kunne dømme deg, og det er deg selv. Du er ikke en dårligere mor bare fordi noen fremstiller seg som bedre. Du blir ikke styggere fordi du syns noen annen er vakrere! Som Mia Tjørnblom sier, om du har en selvtillit som ligger på 4 av 5, så kanskje den synker til 2 om en litt vakrere og litt smartere person går inn i rommet. Men blir du virkelig en annen person bare fordi en ny person dukker opp? Du er jo deg uansett hvem som er i rommet, og det må du huske på!

perfect housewifeDet er sjelden hele realiteten som fremstilles av toppbloggere, men det betyr ikke at vi burde kaste bort energi på å kritisere dem fordi vi selv ikke føler at vi lever opp til standarden som presenteres…

Slutt å bruke energi på å sammenligne deg med andre, og bruk den heller til noe nyttig. Så lenge du vet at du gjør ditt beste så burde du være mer enn fornøyd! Husk å ta vare på deg, husk å snakke med venner om utfordringer og bekymringer, husk å be om hjelp når du trenger det, men ikke kritiser eller baksnakk andre for at du skal føle deg bedre. For vettu hva, du vil sannsynligvis ikke føle deg så veldig mye bedre! Kanskje der og da, men ikke i lengden, og hva er da poenget?

Om du er misfornøyd med deg selv, så får du vel gjøre noe med det da! Men om du allerede gjør ditt beste, så må du faktisk senke kravene til deg selv et par hakk. Sett deg realistiske mål og ha deg selv som rollemodell! Hvordan vil du at ditt liv skal være? Det er det faktisk bare du som bestemmer.

Du har fjernkontrollen, bruk den!

Hodet henger ikke med

Som dere vet så har jeg vært igjennom en del endringer de siste 3 månedene. Jeg har gått ned 7 kilo, redusert fettprosenten med nesten 10% og samtidig økt noe i muskelmasse. Men vet dere, hodet henger ikke helt med. De siste ukene har jeg vært litt lei, nesten litt deprimert fordi vekta har stabilisert seg og målebåndet står stille. Jeg merker at jeg begynte å sette meg mer og mer urealistiske mål; f. eks å sammenligne mine resultater til de fantastiske resultatene fitnessjentene har, og jeg følte at alt sammen tok litt overhånd. Så for ca en uke siden så bestemte jeg meg for å sette ned foten. Dette var etter å ha sett disse bildene kjæresten tok av meg, det var da jeg innså at jeg er i mål. Jeg er i mål!!

treningsbloggtreningsblogg

Jeg har jo nådd de hellige 63 kiloene jeg har strebet etter så lenge, jeg er og ser fit-ut, jeg kan gå med bukser som har ligget innerst i skapet i 6 år og jeg føler meg bra! Altså NÅ føler jeg meg bra, for en uke siden gjorde jeg ikke det. Jeg forsto rett og slett ikke hvor langt jeg hadde kommet, og var litt for opptatt av tallet som sto på vekta. Det var ikke så veldig vanskelig å komme seg ut av det egentlig, det var hovedsaklig bare å belyse situasjonen selv, gå en lang tur også var det liksom greit, jeg hadde bestemt meg. Men så tok jeg tak i dette ganske raskt. Jeg har hatt litt problemer med slanking og vekt i mine yngre dager, så jeg er ganske bevisst på faresignaler, og det var noen røde lys som blinket nå. Dessverre er det ikke alle som er klar over disse signalene, og dess lenger ned man kommer, desto vanskeligere er det å se signalene. Selv om signalene blir sterkere, blir man desto blindere for dem, og det er det viktig å være klar over. Et par signaler jeg selv har merket (ikke denne gang, men tidligere) er f.eks om noen sier «jøss, så slank du har blitt!». Er responsen din «takk :)» eller «slutt å bry deg!»? Om responsen din er å forsvare vektnedgangen din så er det kanskje noe som skurrer. Ved en normal sunn (både fysisk og mentalt) vektnedgang vil man som regel bli glad for at folk bemerker at du har gått ned i vekt. Prøv også å tenke over humøret ditt, er du fryktelig mye trist og deprimert for tiden? Glesfser du etter mann eller foreldre? Prøv å tenk ut hvilke årsaker dette kan ha. Er det dem eller deg?

Hva gjør man om man opplever slike faresignaler? Ta tak i det så fort som mulig. Ta en runde med deg selv, enten du skriver dagbok, snakker med en forelder, venninne eller kjæreste. Sett deg ned og skriv ned en plan, se hvor langt du har kommet og hvor langt du har igjen. Om du er deprimert fordi du ikke klarer å nå målet ditt i tide, så får du endre målet ditt. Sett deg et litt lavere mål, eller en litt lenger tidsfrist. Trener du ekstremt mye? Kanskje det er på tide med en liten pause, du kan faktisk være helt utslitt. Spiser du nok mat?

Det viktigste er at du gjør noe for å komme deg ut av den negative spiralen. Gjør noe annet en uke, bestem deg for å trene noe helt annet eller for ikke å veie deg på en uke (om du f. eks vanligvis veier deg hver dag). Slutt å lese «fitnessjentas» blogg i en uke. Prøv å sette fingeren på de tingene som får deg til å føle deg dårlig; enten det er vekta, bloggeren, treningen, etc. Det skal ikke nødvendigvis mer til enn små endringer for å endre en ond spiral :)

treningsblogg

Men selv om jeg er i mål, så er det ikke slik at jeg bare slipper alt og slutter å trene. For helsemessig er jeg ikke helt i mål enda. Jeg har bygd opp mye muskler i ryggen og magen, men er fortsatt ikke helt bra, så treningen fortsetter i samme takt og jeg gleder meg så sykt til langrennssesongen! Jeg vil være i så god form som mulig for å få en skikkelig kickstart når snøen først har lagt seg :) Jeg kommer også til å fortsette med dietten en stund til, men dette er først og fremsto fordi jeg faktisk liker den ganske godt. Jeg kommer derimot ikke til å være like fokusert på målebånd og spesielt ikke vekt. Jeg kommer nok til å veie og måle meg, men jeg bryr meg faktisk ikke så veldig mye med hva som står der lenger. Jeg kommer heller ikke til å få dårlig samvittighet fordi jeg ikke rekker eller orker å trene, eller om jeg går 50 kcal over «budsjettet» en dag. Jeg kommer fortsatt til å være streng, for uten noe som helst regler veit jeg at det kommer til å skli ut. Dette kommer nok også speiles noe i bloggen, litt mer fokus på andre ting en vekt og mål og det vet jeg mange av dere er glade for (inkludert meg selv). Jeg må si at jeg puster litt lettet ut når jeg skriver dette innlegget, det er faktisk litt befriende :) Det har blitt litt mye fokus på kosthold, trening og vekt, men nå er høsten og jaktsesongen her, og jeg gleder meg sinnsykt til å være masse ute i skog og mark :)

Ønsker alle en sunn og glad dag :) 

PS: Husk å stemme i dag folkens ;)

Salateriet – ikke fullt så fresht lenger

Her om dagen var jeg tilbake på BI, ikke for å ta eksamen (nei huff a meg), men for mitt månedlige møte med allergilegen min som holder til i samme området. Siden timen min var i lunsj tiden så tenkte jeg at et gjensyn med mitt favoritlunsjsted, Salateriet, var på sin plass!

Jeg må derimot si jeg ble litt skuffet. Jeg hadde tenkt til å bestille en Cæsar salat med kylling (og bønner istedefor krutonger), og når jeg så hva de hadde av kjøtt så ble jeg ikke videre imponert. Istedefor å kunne velge mellom marinert eller ikke marinert kyllingfilet, men nå var det en type kylling som fulgte med (de kaldte den vanlig kylling, jeg kaller det plastikk-kylling). Denne kyllingen ser ut som om de har tatt en hel kylling, kværnet den opp og klemt den sammen til kyllingbiter igjen, og det værste er at jeg lurer på om det er ikke det som er gjort. Det andre alternativet de har var den marinerte kyllingen som tidligere fulgte med denne salaten. Den kalte de nå for «eksklusiv kylling» eller noe (mulig det var luksuskylling), og den måtte man betale 35 kroner ekstra for! Ikke hadde de umarinert kylling, så da ble lunsjen min både dyrere og litt mindre sunn.

sunt salateri

Ellers er salaten veldig god da, og de er definitivt fortsatt mye bedre enn veldig mange andre, men jeg syns det er feil vei å gå for denne type salatbar som skal skille seg ut med gode og sunne råvarer. Skjerpings! Vi vil ikke ha plastkylling!

Er bloggen blitt for kroppsfokusert?

Jeg fikk en kommentar fra en leser jeg vil ta opp med dere da jeg tror flere kanskje tenker i samme bane. Det gikk opp et lite lys for meg, så derfor deler jeg svaret mitt og gir en liten utdyping under. Jeg har fått meg PT, jeg veier og måler hver uke og da er det ikke rart man tror at hele bloggen nå kun handler om å se perfekt ut. Det er derimot ikke meningen.

Hei Ingrid, ville bare takke for hvor mye fint og underholdende du har skrevet, men jeg hopper av å følge på en stund, siden temaet om perfektsjonering av kropp ikke faller innafor mine interesser :)

Ha det fint :)

Mitt svar:

Takk for følget! Det er ikke meningen at dette skal bli så fryktelig kroppsfokusert, for for meg er det ikke det, men jeg kan jo se at kan se sånn ut fra utsiden. I kommentaren over snakker jeg om figurforming, og da snakket jeg om fett/muskel forhold, ikke at jeg skal bygge opp stumpen og slanke armene ;) Kom på at det er kanskje det som går i begrepet figurforming :p Målet mitt er å gå ned i fettprosent, og motivasjonen er en sunn og sterk kropp; at kroppen blir slankere er kun en bonus (som jeg selvsagt ikke kimter av), men om motivasjonen min kun hadde stammet fra «å se bra ut», så hadde jeg aldri holdt på lenge. Det har jeg prøvd på før, når jeg har vært singel f. eks, og har ønsket å gå ned i vekt for å se bra ut, det holder ikke som motivasjon og jeg holder som regel bare på i et par uker. Nå som jeg har vært i et forhold i mange år er det deilig å vite at dette er noe jeg gjør 100% for meg selv, og da blir det så mye enklere å holde på motivasjonen og :)

Edit 18.06.2013: Jeg vil understreke at kommentatoren ikke mente noe negativt med kommentaren; bloggen har endret seg og er rett og slett ikke like relevant for den personen lenger, men kommentaren satte likevel igang litt tanker hos meg, og jeg tenkte det var på tide å ta opp at bloggen faktisk har endret seg noe, og at kanskje ikke alle er like interessert lenger. Det er også viktig å understreke hvorfor disse endringene skjer (som jeg utdyper under). Men så har jeg jo også fått en bunsj nye følgere, og det er veldig hyggelig :)

treningsblogg

Jeg vet ikke om noen har sett på programmet til Kari Jaquesson, En Ny Start? I en episode satte hun spørsmål til motivasjonen til en av deltakerne. Deltakerens motivasjon var at hun ville ned i vekt fordi hun var redd for at sønnen hennes skulle bli mobbet på skolen, og som Kari forutså, denne motivasjonen holdt ikke i lengden, og hun gikk ikke ned så mye som hun ønsket. Men over denne tiden hadde deltakeren fått mye bedre selvinnsikt og var blitt flinkere til å ta vare på seg selv og gjøre ting for seg selv. Og det er dette jeg snakker om. Man må gjøre ting for seg selv, ikke for andre, da vil du med mye større sannsynlighet lykkes. Jeg lang erfaring fra å gjøre ting basert på at jeg tror at da kommer andre til å like meg bedre, og har lært at denne typen motivasjon er hverken sunn eller langsiktig. Hvor mye jeg trener, hva og hvor mye jeg spiser handler nå kun om meg, og jeg blåser i hva alle andre syns. De som er viktige for meg er like glad i meg uansett om jeg har 5 kg for lite eller for mye, så får de som syns jeg er sær fordi jeg ikke spiser brød få lov til å være det. Mange tror at det jeg driver med er et ork, og de tar feil, det er en ren glede!

treningsbloggtreningsblogg

Det er ikke meningen at denne bloggen skal bli så kroppsfiksert, det er nok en bivirkning av hvordan jeg motiverer meg selv best. For å nå målet mitt, som er å bli sunnere, sprekere, ha mindre vonter i kroppen, ja mer eller mindre en bedre utgave av meg selv, kommer jeg blant annet til gå ned i fettprosent og bygge/bevare muskler. Dette er enkelt å måle med vekt og målebånd, og siden ejg blir veldig motivert av fremgang, så gjør jeg det. Jeg har et sterkt konkurranseinnstinkt og syns det er kjempegøy å konkurrere med meg selv, derfor er jeg også så gira på å holde dette ved like. For mange av mine lesere kan det kanskje bli i meste laget med måling og veiing, og det forstår jeg godt! Men dere får la min reise være min reise, og om du velger en annen rute men har samme mål, så tror jeg fortsatt vi har mye tilfelles. Det viktigste du skal vite er at den ruten jeg har valgt passer veldig bra for meg og jeg gleder meg til hver dag som kommer. Du må velge den ruten som passer aller best for deg! Jeg har valgt å trøkke på litt for en periode, men det er ikke sikkert alle er helt der. Jeg håper ihvertfall ikke det demotiverer, for det hadde vært trist!

Hva syns du om alt dette? blir det for mye veiing og måling, eller syns du det er ok? Hva kunne du tenke deg å lese mer om?

Svar på leserspørsmål

Jeg fikk en ganske bra kommentar her om dagen som traff spikern ganske bra når det kommer til en del «problemstillinger» jeg ofte har med meg selv, og kanskje dere lurer på noe av det samme, så derfor jeg tenkte jeg skulle dele kommentaren og svaret med dere. Jeg har utdypet svaret litt ekstra, men først kommentaren:

Jeg er litt nysgjerrig på disse kosttilskuddene, tror du at de gjør noe eller er de bare bortkastede penger? Hvitløk og ingefær kan man jo spise masse av naturlig?! Og jeg tror da absolutt ikke at det finnes noe som heter «supermat», det er jo stort sett bare ønsketenkning (og det fins ingen bevis på det heller). Eller ja, rettere sagt, supermat er vel sånt som ikke er så glamorøst som egg, avokado kanskje, innmat ol. Og det der kakaopulveret er jo fullt med masse dritt, som sukralose f.eks. Hvorfor ikke lage kakaodrikke av bare melk, søtning og 100% kakao? Jeg har jo lagt merke til det at du spiser ganske mye av slike «produkter», lurer på om det er noe som du ikke har tenkt på så mye eller er det helt bevisst? For meg handler lavkarbo i veldig stor grad nettopp å prøve å spise så rent som mulig. Ikke at det må være noen slags naturlig ideologi for alle da.

kottillskudd spørmålstegnHei! Jepp, jeg har flere ganger skrevet at ingefær og hvitløk er relativt enkle å spise ved siden av, men i en hektisk hverdag blir det mange dager hvor jeg ikke får gjort det, og da syns jeg dette er et helt greit alternativ. Jeg har ihvertfall vært veldig lite syk siden jeg startet med de, og har øket dosen om jeg har følt meg ruskete, og det har fungert nesten hver gang (ironisk nok er jeg syk nå).

Ang de andre kosttilskuddene jeg tar så er jeg faktisk usikker på om det har noe for seg, det er lett å tenke «det skader jo ikke heller». Det er sikkert mange som har lagt merke til at jeg har variert litt på hvilke kosttilskudd jeg tar, og det er for å teste hvilke jeg merker effekt av. Det er jo god dokumentasjon på det meste jeg tar av kosttilskudd, men hvor mye det påvirker en i hverdagen er usikkert. Jeg er helt enig i at med et variert og sunt kosthold kan det muligens være helt unødvendig, men i’m not an expert. Om jeg skulle velge noen favoritter av de kosttilskuddene jeg tar så er det garlic & ginger, flytende omega-3 og vitamin d-3. Flytende omega-3 er enkel å kvalitetssikre (man kjenner igjen dårlig omega-3 på dårlig lukt), og vitamin d er mangelvare hos oss nordmenn spesielt på vinteren,

Og ang kakaopulveret og andre produkter med tilsetningsstoffer så spiser jeg litt av det ja, men jeg spiser mye mindre enn før, MYE mindre. Ingen måltider i løpet av dagen er halvfabrikata og alle er uten tilsetningsstoffer (foruten proteinpulveret og litt kalorifri dip). Quest barene jeg spiser er uten tilsetningsstoffer, og de erstatter atkins barer og andre barer som kan ha en uendelig lang ingrediensliste. Jeg drikker te søtet med stevia isteden for suketter, om jeg drikker saft så prøver jeg å holde meg til fun saft søtet med stevia, jeg drikker ekstremt lite brus, og jeg prøver å spise så lite tyggegummi og sukkerfrie pastiller som mulig. Optimalt så hadde jeg selvsagt kuttet ut alt med tilsetningsstoffer, og gjerne hatt et lite småbruk hvor jeg odlet mine egne grønsaker (jo faktisk), men jeg er likevel veldig fornøyd med det nivået jeg har kommet til. Og selv om jeg prøver å være så sunn som bare mulig hender det at jeg får et behov for å skeie ut (jeg er jo ikke noen super-woman), og da prøver jeg å gjøre det enklere for meg å begrense utskeielsen ved å skeie ut litt, og ikke veldig. Da er en kopp sukkerfri kakao med tilsetningsstoffer helt greit, og det er jo ikke så ofte heller. Så svaret på spørsmålet ditt er nok at jeg tenker på det ganske mye, og selv om jeg fortsatt ikke spiser 100% rene produkter, så har jeg gjort store forbedringer på relativt kort tid, og det kommer til å fortsette :)

Jeg tror det viktigste for meg å få frem er at jeg ikke er noen ekspert på de områdene det her er snakk om, bare fordi jeg blogger. Jeg blogger hovedsaklig for å dele erfaringer, og så lenge det ikke er snakk om tur- og sportsutstyr, markedsføring eller skiteknikk, så er jeg 100% selvlært. Jeg tror også at jeg har fått dette ganske godt frem i bloggen, og jeg mener heller ikke å indikere at leseren over har ment at jeg er noen ekspert, men jeg syns det var en fin sammenheng å ta opp dette på :)

Hva slags holdninger har dere andre lesere til disse spørmålene? Hva er deres erfaringer med bruk av kosttillskudd og prøver du å begrense inntaket av tilsetningsstoffer?

Fett er ikke farlig

Ja det er virkelig deilig å komme i gang dere :) Jeg er nå på den 6. dagen med kaloritelling, og jeg har faktisk fått meg noen øyeåpnere. Jeg har nok spist en hel del mer enn jeg har trengt, og det kan nok være noe som har sneket seg inn med hverdagsendringen jeg hadde i starten av året (fra å stå opp kl 09 til å stå opp før seks). Jeg er dog ikke veldig overrasket over dette, men det er fantastisk deilig å endelig gjøre noe med det :)

Jeg må også tipse dere om en kjempebra app! Det var en av mine lesere (hun heter faktisk også Ingrid), som tipset meg om denne appen som teller kalorier; Shapa Up Club heter den. Og nei, det har ingenting med bladet Shape Up å gjøre :) Jeg har brukt denne de siste fire dagene, og det er faktisk mye enklere å bruke (og dessuten helt gratis) iom at du kan registrere alt du spiser på stedet, istede for at du må huske det til du kommer deg på PCen. Den kan også scanne matvarer, og det er utrolig hvor mange matvarer som ligger inne! Siden denne er internasjonal så er det mange av varene fra iHerb som ligger inne og, ja selv en av de nye sjokoladene fra Choco Rite, og den nye quest baren (som er himla god).

shape up group
Her har jeg lagt inn dagens frokost. Du kan også legge til trening, som den vil trekke fra regnestykket i toppen (altså dess mer du trener, dess mer kan du spise, hvilket er bra :) )

Tilbake til lavkarbo. Vet dere, jeg er så møkka lei av at alle og enhver skal ha en holdning om lavkarbo, som om de vet så himla mye om det (uten at de faktisk gjør det). Jeg merker at jeg nesten blir litt beskjeden når jeg putter lavkarbobrødet i handlekurven, og at jeg må forklare meg hver eneste gang det kommer opp at jeg spiser lavkarbo, for det er jo ikke noe sunt. SUNT! Haha, jeg har aldri spist sunnere i mitt liv! Fordi noen få som har misforstått heller i seg fett og kaller det lavkarbo, så har halve befolkningen, med god hjelp av media, blitt besservissere og sier at lavkarbo er jo så fælt, og «når skal folk forstå at det ikke er sunt» og blablabla. Åh, jeg begir meg aldri hen i slike diskusjoner, men jeg overhører det en hel del. Jeg kan strekke meg til å fortelle om lavkarbo til folk som er genuint interesserte, men de som allerede har en negativ holdning på emnet, ja de kan få kose seg med den holdningen så lenge de vil, bare ikke plag meg med den! Det verste er at disse menneskene ikke egentlig ier så interessert i hva de putter i munnen selv, enten det er sjokolade, loff, brus, fruktyoghurt, søte frokostblandinger eller hva det skulle være. Bare fordi alle andre spiser det de spiser, så er det OK. Litt som det var med røyking for 40 år siden, sukker er faktisk avhengighetsskapende, det vet jeg fra egen erfaring!

Lavkarbo er ikke LCHF (Low Carb, High Fat), men LCHF er lavkarbo, det er bare høy fett i tillegg. Men ikke engang et LCHF-kosthold betyr at du skal helle i deg fløte og baconfett til frokost! Lavkarbo for meg er enkelt å greit å spise mindre karbohydrater. Men man må ha energi, så da blir det til at man må spise litt mer fett da. Åh nei, krise. Dette gjennomfører jeg ved å spise ekte råvarer, unngå halvfabrikata, unngå hvitt sukker, hvete, pasta, og bytte dette ut med rent kjøtt, grønnsaker, fete (tidligere normale)  meieriprodukter, lavkarbobrød, egg og så videre. Magen har det tusen ganger bedre, og det har lommeboka og. I tillegg er jeg som jeg har nevnt tidligere ikke livredd for fett lenger, og hvertfall ikke natulig fett fra meierismør og animalske produkter. Jeg har også blitt mye mer bevist på produkter som er produsert i hjel, altså produkter som man kanskje ikke vet så mye om, og som har en ingredienseliste uten like. Dette inkluderer halvfabrikata, og mat som margarin, osv. Selv atkins barer prøver jeg å holde meg unna, selv om det ikke alltid er så lett. De er lavkarbovennlige i en forstand, men mange mener at de inneholder alt for mye tilsetningsstoffer og slikt til at man ikke kan kalle det for lavkarbo mat. Svensker på LCHF har definitivt ikke Atkinsprodukter med i sitt kosthold, i Sverige er nemlig LCHF nesten litt som steinalderkost.


Hvorfor er flere av disse matvarene så farlige nå? Det var da ikke noe som het lettrømme for 20 år siden? Det er klart man beveger seg mindre nå enn før, men da får man vel spise litt mindre da – det betyr ikke at fett er blitt farlig!

Nei, jeg syns livet har blitt enklere jeg, med lavkarbo. Jeg spiser ferskere og renere produkter, jeg lager faktisk litt mer mat, jeg vet at den maten jeg spiser er bra for meg, jeg brenner ikke av masse penger på småtterier og halvfabrikata jeg får lyst på i butikken og det er også mye enklere å planlegge hverdagen. Vi er jo mye i Sverige, og handler som regel for en måneds tid av gangen. Vi vet da sånn ca hva vi spiser (kylling, svin, karbonadedeig, tyrkisk yoghurt, naturell lakosefri yoghurt til meg, fløte, ost, kjøttpålegg, osv osv), og vi handler faktisk nesten ingenting her i Norge! Det eneste vi selvsagt må fylle på med er grønnsaker. Men det hender jo selvsagt at vi skeier ut litt og, vi er da ikke roboter. Så om du ser meg på Holmenskjæret med en saftis så ikke kom og hyl liksom ;)

Jeg tror det jeg ønsker å kommunisere her er at lavkarbo er en veldig bra livsstil, men også et veldig bredt begrep, man kan altså ha veldig mange forskjellige type kosthold som alle sammen er lavkarbo, men også ofte noe annet i tillegg. Mange «dietter» er lavkarbo, men det finnes også livsstiler som er lavkarbo, som den jeg har. I min verden, og på denne bloggen så er lavkarbo akkurat det det er. Lav Karbo. Mindre karbohydrater enn et «vanlig» kosthold. Et «vanlig» kosthold (altså det som staten mener er vanlig), innebærer minst 300 gram karber på en dag (for meg altså), mens jeg velger å legge meg på under 100, og heller spise mer fett. Fett er ikke farlig, men selvsagt skal man ta alt med måte :)

Hvordan blir du møtt når fremmede får vite at du spiser lavkarbo? Hva er din holdning til lavkarbo?

 

DOWNER!!

Åh, i går fikk jeg meg en skikkelig downer! Jeg fikk meg faktisk et stort sjokk!

Som jeg skrev i går skulle jeg ta en ny kroppsanalyse i går, og det gjorde jeg. Vekten var ikke spesielt overraskende, faktisk litt mindre enn jeg hadde trodd, men fettprosenten! Fettprosenten var fullstendig sjokkerende! Fettprosenten min lå på 25,7%, altså 0,3% høyere enn når jeg startet med styrketrening for over et år siden! Jeg sa til instruktøren som veide meg at det ikke kunne stemme, jeg både føler og ser bedre ut enn for et år siden, men jeg kjenner også at usikkerheten slipper til. Kan det være sånn? Har jeg virkelig mistet 2 kg muskler og bare littegranne fett siden jeg startet? Da kan jeg jo likegjerne bare legge meg på sofaen å bli der, for da fungerer jo virkelig ingenting.

ingrid smykke

Men det er en maskin som gjør denne analysen, og man kan faktisk ikke stole 100% på den. Det er flere ting som kan gi feilaktige resultater, og når på dagen man gjør denne analysen kan ha mye å si. For kvinner kan også mens være en utslående faktor. I forhold til de to andre gangene jeg har gjort en slik analyse, tok jeg i går denne analysen på kvelden etter middag. Det er klart det kan ha noe å si, eller dagsformen generelt? Siden både jeg og instruktøren syns dette var merkelig, så satt hun faktisk opp en ny gratis scanning til meg i morgen tidlig, så får jeg gjort det før frokost. En liten del av meg har nesten ikke lyst. Jeg har ikke lyst til å få bekreftet at jeg virkelig har høyere fettprosent enn før jeg startet. En annen del av meg er helt overbevist om at resultatet i går var feil. Og med tanke påd e bevisene jeg legger frem under, så burde jeg høre på det. Men jeg syns det er skikkelig vanskelig akkurat nå, jeg syns det er vanskelig å høre på noe annet enn det den lille usikkre jenta tenker, og den lille sannsynligheten for at resultatet faktisk stemmer. Så hva om det stemmer? Ja pokker, da skjønner jeg ingenting.

Så, bevisgrunnlaget mitt for at resultatet i går var feil:

  • Jeg bruker 1-2 strl mindre i bukser
  • Jeg har 1,5 cm mindre per lår, 1 cm mindre på stumpen, 2 cm mindre på hofta og 4 cm mindre på midjen
  • I følge fettprosentklypa jeg kjøpte på eBay for lenge siden hadde jeg en fettprosent på 16,9% i går. Dette er kun målt på magen og kanskje ikke så riktig alene, men jeg fant et gammelt innlegg her hvor jeg har målt med denne tidligere på samme sted! Dette var på et tidspunkt når kroppsanalysemaskinen målte en fettprosent på 23,5% (3,5 måned etter første gangen), og da ga denne klypa meg en fettprosent på 19%, altså 2,1% høyere enn i går.

fettprosent måler
Bilde fra april 2012

Så hvorfor er jeg så usikker? Hvorfor skal en dum maskin overstyre det jeg både ser og føler? Hvorfor tar jeg meg så nær av at resultatet ikke var som ønsket, når jeg har alle disse faktaene på bordet?

Fordi en liten del av meg er en usikker liten jente som bryr seg om hva «andre» sier. Fordi jeg ikke stoler på min egen dømmekraft. Fordi jeg hater å tape. Heldigvis vet jeg at dette kun er en liten del av meg. En så liten del at jeg kommer relativt raskt over det. Som regel kommer det en sint liten pike og dytter henne til side, og denne sinte lille piken kan motivere meg til det tusende.

Så da er det kanskje ikke så dumt med litt dårlige resultater innimellom, enten de stemmer eller ikke. Det kan kanskje få litt fart på sakene og, men jeg må bare lære meg å komme over det litt raskere enn jeg gjør nå. Blir lettere med alderen har jeg merket, merkelig det der :)

ingrid smykke

Dette innlegget skriver jeg hovedsaklig fordi jeg vet at det er mange andre som sikkert har vært og kommer til å havne i samme situasjon. Du har jobbet og jobbet og jobbet for noe, også ender du opp med et dårlig resultat. Men hele resultatet er ikke dårlig, kun en pitteliten del av resultatet. men fordi resultatet i sin helhet ikke ble perfekt, henger man seg kun opp i det som gikk dårlig, istede for å fokusere på alt som gikk bra. Typisk flink pike syndrom det der altså.

Så jenter, når dere henger dere opp i ting som ikke går som forventet, enten det er noe så lite som et kakestykke du ikke skulle spist, eller at vekta en uke peker feil vei; finn fram den sinte lille piken jeg vet dere har inni dere, og kjemp videre :)

 

Makan til frekkhet NSB!!!!

Er det mulig! Skal rekke lokaltoget mitt herfra for å nå en bursdag. Jeg vet at jeg er seint ute, så jeg tripper nedover på helene jeg har på (ikke de laveste heller). Så ser jeg at toget kommer inn på stasjonen og jeg beiner så jeg risikerer helsa på høye hæler for å nå det, og det gjør jeg!

Toget har ikke lukket dørene engang, men døra nærmest meg er igjen. Konduktøren står der borte og ser på meg, men jeg får ikke åpnet dørene!! Jeg trykket febrilsk på knappene, og rekker å trykke hvertfall femten ganger før toget sklir avgårde. Det er lørdag kveld og toget hadde godt om tid, ja det dro nesten litt tidlig! Makan til frekkhet skal du leite lenge etter! Den lokføreren og konduktøren hadde fått en skikkelig munnfull om jeg hadde hatt muligheten, sånn oppførsel er så ekstremt unødvendig, og nok til å ldelegge en hel kveld! Jeg VET at både lokfører og konduktør så meg, for det er godt opplyst, og ikke akkurat store toget. Det er mulig at når det er kommet til et vist punkt er det ikke mulig å åp e dørene, men konduktøren kunne fint ropt at jeg skulle løpe til døra som var åpen, det hadde tatt meg ca to sekunder, men istede sto jeg i 10 sek å trykka på knappen på nærmeste dør (de knappene kan være litt vriene noen ganger) mens konduktøren sto og sannsynligvis så dumt på meg, og da jeg skjønte at den ikke kom til å åpne seg var det allerede for seint.

Så nå sitter jeg her og fryser ræva av meg og venter på neste tog med en oppfordring til NSB; lær deres ansatte folkeskikk!

Vi tar møtet på baker’n

Det er sikkert flere enn meg som har opplevd dette. Du blir invitert på et møte hos den lokale baker’n eller på pizzahuset av en jobbrelasjon du ikke kjenner spesielt godt, eller kanskje ikke i det hele tatt. Du spiser ikke brød. Hva gjør man da? Det enkleste hadde kanskje vært å kunne skylde på intoleranse eller allergi, men i og med at de fleste bakerier og pizzeriaer nå tilbyr speltprodukter, kan du da like gjerne ende opp med å spise spelt, som du har minst lite så lyst på. Dessuten burde jo det strengt tatt være unødvendig. Å skylle på allergi?

Nei, det er en litt ubehagelig situasjon. For det første så er man kanskje bedt på en hyggelig måte, altså relasjonen spanderer, og inviterer deg for å gjøre anledningen litt mer spesiell. Er det da frekt å si at man ikke spiser brød, evt be om å gå et annet sted? Blir det syting eller klaging på bagateller? Det føles ihvertfall litt slik, i hvertfall om det er et litt viktig møte. Det burde jo faktisk ikke være så vanskelig, man burde ikke måtte føle seg tvunget til å spise mat man ikke ønsker å spise, men våre norske normer og rutiner har gjort at dette med brød blir vanskelig for de som ikke vil ha det. Jeg må understreke, jeg klandrer absolutt ikke de som inviterer på møter, eller serverer overtids- eller møtemat, jeg klandrer den norske kulturen. Vi Nordmenn har vokst opp med brødskiva, og med innprentingen av at brød er sunt, og da er det klart at den er vanskelig å gi slipp på, selv om det langt i fra er noen fattigdom som gjør at vi må fylle opp magen med hvetemel og gjær istede for andre sunne matvarer. Bivirkningen av dette blir jo at fryktelig mange forventer at alle spiser brød her til lands (de som har vært på noen konferanser i sitt liv eller blitt servert overtidsmat har nok opplevd at brødmat blir servert i 90% av tilfellene), og dermed er det ingen, eller få, som spør! Om du hadde blitt invitert med på den lokale sushien hadde du garantert blitt spurt om du spiser sushi først, da dette ikke er like åpenbart. Det gjør det også veldig mye enklere og mindre «dramatisk» å si ifra om at en ikke spiser sushi, så har det ikke noe å si om det er fordi du ikke tåler det eller fordi du ikke liker det, eller vil ha det.

møtemat brødmat

Det er sikkert mange brødspisere der ute som tenker at – jo men nå finnes det jo lavkarbo-brød!
Joda, men det gjør ikke nødvendigvis det over alt, og det er langt i fra sikkert at de har noe ferdigsmurt lavkarbobrød. Ikke finnes det lavkarbo-pizza heller.

Det er sikkert også noen som sier – jo, men brød en gang i blant er vel ikke så farlig!
Altså, man dauer ikke. Men for mange er det ikke bare en gang. Mange er på mye eksterne møter, og da kan det bli flere ganger i uken. Og selv om bare er en sjelden gang i blant skal man ikke måtte tvinge i seg mat som man vet gjør kroppen uvel og som man overhodet ikke har lyst på?

Nei, vi trenger en matrevolusjon! Vi må gjøre som svenskene og få inn litt sunn, god og varm mat! Mange bedrifter er allerede langt forran, men det er fryktelig mange som henger igjen, og det er nok først og fremst på grunn av denne typiske norske holdningen til brød. De som vil spise brød skal selvsagt få spise så mye de vil, men det må finnes alternativer, og man må lære seg å spørre. Det er ikke alle som syns det er så spennende å spise pålegg til lunsj ;)

Hva syns du om dette? Havner du ofte i ubehagelige situasjoner fordi du blir servert mat du ikke vil/kan spise?