Min fødselshistorie – igangsetting, hastekeisersnitt og spinalhodepine

Jeg er blitt mamma til en fantastisk liten gutt, Mr. F, og her forteller jeg litt om hvordan han kom til verden. Jeg vil starte med å si at jeg hadde en ganske tøff fødsel. Om du er lettskremt og redd for å føde, så kanskje du ikke trenger å lese den, men min fødsel er absolutt ikke representativ for hva som er normalt.

Det startet med at jeg begynte å lekke litt vann fredag morgen. Jeg hadde overtidskontroll samme dag, hvor jeg fikk bekreftet at det lakk fostervann. På grunn av infeksjonsfare har de en regel på at man skal settes i gang etter 24-36 timer etter vannavgang, så jeg fikk beskjed om å komme tilbake lørdag morgen om ingenting hadde skjedd. Det skjedde ikke mye på den tiden. Kynnere har jeg hatt masse av hele svangerskapet, og jeg kan ikke si at de var blitt så mye sterkere. Vi var tilbake på sykehuset neste morgen, og etter litt målinger og blodprøver ble vi sendt hjem igjen. Om ingenting skjedde skulle vi komme tilbake kl 16 samme dag, hvilket vi gjorde. Det var utrolig hektisk på sykehuset denne helgen, litt uflaks for oss, men vi syns de håndterte det bra.

WP_20150320_09_57_53_Pro

Selv om ingenting hadde skjedd fikk vi en fødestue når vi kom tilbake. Normalt får man ikke fødestue før man er i aktiv fødsel, altså 4 cm åpen, men i og med at jeg hadde vannavgang så var det en viss tidsfrist på når lille måtte ut. Det var i tillegg fullt på observasjonsavdelingen og her hadde jeg måttet ligge på dobbeltrom, hvilket jeg er veldig glad for at jeg slapp.

Unaturlig igangsetting

Klokka 19 ble jeg satt på riestimulerende drypp. Jeg var helt umoden og jeg var veldig skeptisk til dette dryppet og en unaturlig igangsetting, men vi skulle starte lavt og se hvordan det gikk. Vel, det skjedde ikke så veldig mye. Etter en stund økte de dryppet og jeg fikk lystgass. Jeg hadde kraftige, men veldig ueffektive rier. Jeg ble sjekket for modning, og da jordmor skulle prøve å sette en avleser på hodet til lille holdt jeg på å svime av. Det var fryktelig smertefullt og jeg glemte å ta bort lystgassen. Det var som å bli delt i to med motorsag og til slutt forsvant smerten over i en grå sky. Jeg hadde tidligere observert at jeg kunne ta 5-6 dype pust med lystgass, flere enn det gjorde meg veldig svimmel. Denne gangen pustet jeg kanskje 10-12 pust, om ikke flere, og alle lyder og alt som ble sagt i rommet gikk på repeat. Jeg så en boble med fire forskjellige bilder i hvert hjørne, hvor min samboer var i en og jordmoren i en annen, helt absurd! Jeg klarte til slutt å si ifra om at jeg trodde jeg svimte av og fikk av masken, så kom jeg meg heldigvis raskt igjen. Etter dette var jeg veldig forsiktig med lystgassen…

Det gikk ikke å feste denne sonden da jeg kun hadde 1 cm åpning. Riene begynte å bli veldig kraftige og jeg fikk epidural. De klarte å komme borti en nerve når de satt denne, så jeg fikk et lyn rett i skinka. Jeg hadde kramper her i nesten en uke etterpå, veldig merkelig følelse, som å sitte på en strikkepinne (jeg har jo gjort det før), men det gikk heldigvis over av seg selv. Epiduralen var veldig deilig, men den fungerte ikke optimalt på venstre side. Det ble mindre plagsomt å bli sjekket for modning og bli kateterisert (jeg fikk ikke gå på toalettet da de ikke ville koble meg av alle målere).

Lillegutt hadde det bra under hele fødselen, men på et tidspunkt ble de litt bekymra. Det var midt i vaktskiftet så plutselig sto det fire leger, to jordmødre og en barnepleier inne på rommet. De valgte å ta vannet hvilket var kraftig misfarget, og fikk endelig på en slik måler på hodet til lille. Jeg åpnet meg til hele 3,5 cm, men Mr. F lå fortsatt høyt oppe i bekkenet. Lang historie kort, de kjørte på med enda mer drypp og riene ble mer og mer kraftige og smertefulle, men dessverre ikke effektive. Lille hadde det bra hele veien heldigvis. Den siste timen kjørte de på alt de kunne, men da var jeg ferdig for lenge siden, og dette var ren tortur. Jeg hylskrek og gråt og ville bare hjem. Jeg vurderte gjentatte ganger å nappe ut dryppet, men valgte å dra i snora istede. Nå hadde jeg ligget med drypp og falske rier i 19 timer og riene gjorde ingenting for å fremkynde fødselen. Lille lå like langt oppe i bekkenet og jeg var ikke mer moden etter 4-5 timer med en høy dose av dryppet.

Siste utvei

Så det ble avgjort at keisersnitt var eneste løsning (en løsning jeg gjerne hadde sett litt før selv om jeg virkelig ikke ønsket keisersnitt). For at jeg skulle slippe å vente for lenge (det var som sagt veldig hektisk), så måtte de sette litt fart for å rekke meg før en annen. Siden epiduralen ikke satt optimalt valgte de å ta den ut og sette en spinal. Men ikke før de fikk satt inn kateter. Dette var helt grusomt vondt, for jeg var allerede kateterisert fire ganger i løpet av fødselen. Jeg gledet meg sykt til å få spinalen for å slippe smerten fra kateteret (og lurte på om de ikke kunne ha satt spinalen først og kateteret etterpå). Men denne smertelindringen kunne jeg se langt etter. Spinalen hadde ingen effekt, og de hadde ikke tid til å vente på at den skulle fungere. Jeg husker jeg var redd for at de skulle begynne å skjære i meg før bedøvelsen fungerte, men de har heldigvis rutiner på slikt. På dette tidspunktet var jeg klar for å hoppe ut av vinduet, så en narkose var svært velkommen. Jeg har litt angst for å få narkose (liker ikke å miste kontrollen), men tok gledelig imot masken og kunne nesten ikke vente til jeg endelig skulle få fri fra alle smertene.

WP_20150322_20_29_54_Pro 1

En times tid etterpå våkner jeg lykkelig og smertefri mens jeg blir trillet ut av operasjonssalen. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde født en frisk gutt, men ikke noe mer; jeg som lurte så fælt på hvor stor han var! Det var det ingen som visste. Jeg ble lagt på oppvåkningen uten briller og uten gutt, og det tok litt tid før jeg fikk noen av delene. Brillene fikk jeg vel etter en 5-10 minutter og gutt og nybakt pappa kom trillende inn en halvtime senere. En nydelig liten sak på 49 cm og 4070 gram. Det er en ganske absurd følelse å få gutten sin trillet inn fra et annet rom, det er ikke akkurat det man ser for seg når man skal føde! Man blir litt sånn; er dette virkelig min gutt? Og det var det jo selvsagt. Jeg var helt nummen i hele kroppen, og kan ikke si jeg husker så mye fra denne tiden; full av ledninger og proppet med smertelindring. Gutten fikk jeg til brystet og Mr. F viste sin elsk for pupp med én gang, heldigvis :)

Fem dager på barsel

Hele fødselen tok 21 timer og søndag kveld ble vi trillet opp på barsel. Det var som sagt veldig fullt denne helgen, og selv om Bærum kun har enerom på barsel var det flere som måtte dele rom. Heldigvis fikk vi alenerom, noe annet hadde blitt en stor påkjenning med tanke på den formen jeg var i. For den var ganske elendig. Bare det å gå til toalettet var et prosjekt i seg selv, men det brydde jeg meg ikke om. Jeg ville ha ut det kateteret så fort som mulig, så jeg fikk det ut morgenen etter. Jeg måtte gå og støtte meg til et sånt intravenøs-stativ og min samboer måtte gå bak og holde meg under armene.

WP_20150323_10_24_08_Pro

Etter et par dager kom jeg meg også i dusjen, men jeg syns formen eskalerte sakte. Jeg slet med kramper i den ene siden av rumpa (etter epiduralen) og hadde en syk hodepine. Det ble tidlig spekulert i spinalhodepine, men jeg var ikke helt ovebevist. Spinalhodepine er noe man kan få når man har hatt en spinalbedøvelse. Det kan bli et lite hull som lekker spinalveske, og dette hullet må tettes. Som regel løser dette seg selv i løpet av en uke og man kan få smertelindring med koffeinpiller. En annen behandling er å sette en blood patch. Dette innebærer å sette inn ens eget blod i ryggmargen som vil koagulere og tette hullet. Én time etter vet man om det har fungert eller ikke. Hele inngrepet er likt det å få en epidural, bare at de må tappe blod av armen først. Det er som regel problemfritt, men komplisert nok til at jeg ikke ville gjøre dette i unøde.  Jeg prøvde koffeinpiller, men etter to stk ble jeg helt skjelven og ville ikke ta flere. Det var fullt kaos i kroppen min fra før, og de pillene gjorde alt værre. Ikke klarte jeg å sove heller, så jeg holdt meg til paracet og diclofenac som jeg fikk et par ganger om dagen.

Oppholdet på barsel var ellers veldig bra. Det var litt kaotisk for meg de første dagene, men når jeg fikk litt rutine på både meg selv og personalet så gikk det bedre. Ammingen gikk også fint, selv om det var satans vondt. På grunn av hodepinen klarte jeg kun å amme liggende, og det ga meg ganske såre brystvorter. Etter tre dager fikk jeg også en syk brystspreng og fikk store mengder fettvatt av personalet. I løpet av natten kom endelig melka for fullt og et døgn etter var ikke sprengen like kraftig. Jeg tuller ikke når puppa vokste fem størrelser på en halv dag, og jeg har tigerstripene som bevis! Jeg har faktisk ikke et eneste strekkmerke på magen, men puppa, de fikk merker de. Ikke bryr jeg meg veldig da, det er jo sånt som hører med :)

WP_20150325_20_10_31_ProWP_20150325_20_10_35_Pro
Er det julenissen? Nei, det er brystspreng! Fettvatt er puppehimmelen for sprengte bryst!

Etter noen dager var formen litt bedre, men jeg var fortsatt kraftig redusert. Jeg hadde bestemt meg for at kvelden før vi skulle reise hjem skulle jeg klare å ha dusjet, ha på mine egne klær og gå litt rundt. Jeg prøvde meg på dette på onsdag, men jeg kan ikke si det var spesielt vellykket. Det var ikke så veldig mye mer vellykket torsdag kveld, men jeg var fast bestemt på å reise hjem fredag (og følte at alle forventet at vi skulle gjøre det og), så da fikk det bli slik.

Hjemreise

Selv om jeg gledet meg veldig til å komme hjem, så gruet jeg meg veldig til selve hjemreisen. Både det å gå til bilen og sitte på hele veien hjem, og ikke uten grunn. Det var en herlig følelse å gå ut fra sykehuset med Mr. F godt pakket i bilstolen, men hodepinen var helt ekstrem, og jeg klarte knapt å holde øynene åpne når vi kom ut i dagslys.

Vel hjemme måtte jeg rett i seng, og der lå jeg til lørdag. Vi har kun toalett i 2. etasje, og det ble min eneste form for aktivitet den dagen. På vei ned trappen fikk jeg plutselig et fryseanfall. Jeg klarte såvidt å komme meg til sengen og jeg skalv og hakket så mye tenner at jeg hadde vondt i tennene i flere dager etterpå.

babyføtter

Lørdag morgen hadde jeg litt mer grep om ting. Det hjalp å sove i egen seng, og jeg var ikke lenger i tvil om at jeg hadde spinalhodepine. Når jeg lå ned følte jeg meg helt fin, men med en gang jeg satte meg opp i sengen så kom hodepinen. Dette er klassiske symptomer på spinalhodepine. Vi ringte inn til Bærum og fikk snakket med anestesilegen der. Han var enda mer overbevist enn meg så vi reiste inn igjen for å sette en blood patch.

Blood patch

Vi ble tatt godt imot igjen på Bærum og vi slapp heldigvis å vente så veldig lenge. Slike ting er ikke akkurat øverst på prioriteringslista, og det forstår jeg godt, men vi hadde flaks. Inngrepet var ikke spesielt smertefullt og det hele var over på ca. 10 minutter. Så var det å ligge i et par timer og vente og se om det hadde fungert. Etter to timer var det på tide å reise seg opp, det var knapt så jeg turte. Jeg følte meg jo fin når jeg lå ned, men det gjorde jeg jo alltid. Jeg reiste meg opp forsiktig i sengen, og det føltes foreløpig bra, men jeg var livredd for at den bølgen med hodepine skulle komme. Jeg satt der en liten stund, og nei, ingen hodepine enda. Så gikk jeg ut av sengen, og det gikk fortsatt bra. Jeg begynte å tro på at dette faktisk hadde fungert og at jeg endelig var kvitt hodepinen. Jeg gikk ut i gangen og alt tydet på at hodepinen endelig var borte, juhu! Jeg var jo fortsatt veldig sliten i kroppen, så det å stå og gå var trøttende i seg, men hodepinen var helt borte! Jeg kom inn på sykehuset denne dagen med sovebriller da jeg ikke klarte det sterke lyset, og de trengte jeg ikke lenger :)

Etter noen timer hadde kroppen min tilpasset seg den nye tilværelsen og jeg skal si at man ikke helt vet hvor ille ting er før man er ute av det. Hadde jeg forstått tidligere at det var spinalhodepine jeg hadde så hadde jeg definitivt tatt denne blood patchen før. Nå hadde jeg litt uflaks da, for det er kun 1 av 100 som får spinalhodepine, og for de fleste går den over etter maks en uke. Min hodepine var like ille etter 6 dager.

På bedringens vei

Vi reiste hjem, og jeg kunne endelig sitte litt i sofaen i stua. På søndag hadde jeg bursdag, men etter litt pakkeåpning var det tomt for energi, så bursdagskaken måtte nytes i senga. Etter et par dager var jeg enda mer oppe og gikk og jeg kjente at energien begynte å komme tilbake, og gleden over å være mamma ble langt sterkere. Jeg hadde til nå kun hatt energi til amming og litt kosing. Bleieskift, byssing og raping måtte samboeren ta hånd om. Det var en fantastisk følelse å ha mer energi til mitt lille vidunder, for det føltes ganske håpløst en periode. På tirsdag, tre dager etter blood patchen var vi på vår første trilletur. Ikke så langt, og det gikk vel egentlig ikke så bra heller, men vi var da ute. Torsdag var formen betraktelig bedre og vi trillet hele fire kilometer. Etter ca. to uker var jeg endelig i bedre form enn jeg var i under svangerskapet, og den stiger fortsatt. Jeg må fortsatt ta det med ro, og får ikke trene før det har gått seks uker, og det skal nok gå greit. Jeg koser meg med trilleturer enn så lenge :)

IMG_4575

Jeg vil til slutt fortelle at selv om min fødsel var tøff så er jeg uendelig glad for at det var meg fødselen var tøff for og ikke Mr. F. Kroppen min vil gro og jeg er sterk, jeg tåler dette. Jeg er så uendelig lykkelig over å ha blitt mamma til en supersterk og frisk liten gutt og har ikke blitt skremt fra å få flere barn. Igangsetting kommer ikke til å bli aktuelt i fremtiden og jeg kommer nok til å kreve en del samtaler og planlegging oppgjennom neste svangerskap, men det er ingenting i veien for at ikke ting skjer naturlig gang nr. to. Smerter glemmer man fort når de er over, så får man passe på å ikke bekymre seg for mye. Det er tross alt en veldig kort tid man føder, og det man får har man glede av resten av livet <3


Første trilletur

Ja da er a mor endelig oppe og går igjen, og vi har vært på første trilletur! Det har blitt et par turer til etter dette, og jeg må si jeg er facinert over hvor mye bedre kroppen føles for hver dag som går. Jeg skal fortelle dere litt mer om fødselen senere, men som dere har forstått så ble ikke alt helt som planlagt. Man kan selvsagt ikke planlegge en fødsel, men 20 timer med unaturlige rier, hastekeisersnitt og spinalhodepine var ganske langt unna det jeg hadde sett for meg.

Men nå er jeg altså i mye bedre form, to uker og to dager etter. Aller første tur ut hadde vi tirsdag i påsken, og det gikk egentlig ikke spesielt bra. På torsdag gikk det fryktelig mye bedre, da gikk vi hele 4 km, og i går gikk vi hele 7 km, og kroppen føles bare enda bedre! Det er viktig å ikke presse seg i en slik situasjon, jeg kan f. eks ikke trene på fire uker til, men så lenge ting føles bra så tenker jeg at det er innafor. Jeg tror også at fysisk aktivitet er kjempeviktig for restitusjonen, blodsirkulasjon er gull :)

IMG_4568

Barnevogna vi har kjøpt er jeg forøvrig suuuperfornøyd med! Den heter Britax Go Next (2015) og her har vi satt på Country hjulene. Vi har også prøvd med de hjulene som følger med, og de fungerer faktisk like bra selv om det fortsatt er mye grus ute. Vi kjøpte vår vogn her, jeg har ikke funnet 2015-modellen noen andre steder.

IMG_4567IMG_4570

Jeg har ikke prøvd meg på trilletur alene med Akka enda, så jeg er litt spent på det. Jeg tror ikke det skal bli noe problem, men jeg kjenner at jeg fort kan bli satt ut om det blir for mye skriking, og om jeg har Akka alene samtidig så ser jeg for meg en tårevåt situasjon. Nå har det gått veldig greit med skrikinga da. Det var litt de første turene (selvsagt når vi var lengst hjemmefra, skikkelig vondt for mammahjertet), men de siste par turene har vært helt skrikefrie, så vi får prøve å holde det slik :)

IMG_4585IMG_4586

Planen fremover er å fortsette med masse trilleturer til jeg kan begynne å trene. Siden påsken er over så skal vi stramme inn litt på kostholdet og, og vi starter med å kutte ut alle godsaker. Etter hvert så skal jeg få satt opp en kostplan. Jeg skal ikke på noen superslankekur altså, men jeg er en labrador, og skal jeg få sjakk på vekten så er det aller mest effektive for meg å veie maten. Hysterisk for noen, men jeg trives veldig godt med det. Og ammingen skal selvsagt regnes inn, blir ikke noen 1500 kalorier om dagen for å si det sånn, 2000 kanskje? Selv om jeg gikk ned mye i løpet av fødselen (ca. 10 kg), så har jeg en del igjen, men jeg kommer nok ikke til å veie meg igjen før det har gått 6 uker. Da skal livmoren ha trukket seg tilbake (jeg føler at det tar litt lenger tid med keisersnitt) og jeg er fit for fight :)

IMG_4575

Det blir nok ikke daglig blogging helt enda, i dag er første dagen jeg er alene med lille såpass lenge, og hovedfokuset må være på han fremover. Når vi har litt mer etablerte rutiner så skal jeg få skrevet litt mer igjen, gleder meg til å dele den nye tilværelsen med dere :) Om 4 uker vil det også bli treningsinnlegg igjen, jeg er allerede supermotivert for å komme tilbake i form, så det gleder jeg meg til!