Kroppshysteriet

Det skrives mye om kroppshysteriet i disse dager, og jeg må jo selvsagt kommentere det, selv om jeg syns det hele er noe tull. Det har vært kroppshysteri så lenge jeg kan huske, så dette er ikke noe nytt fenomen, det eneste som har skjedd er at fokuset er endret. Tidligere var den «perfekte» kropp en syltynn, høy modell, mens nå er det en sterk, fit kropp. Jeg syns i og for seg at dette fokuset er mye bedre, da flere av oss «vanlige» mennesker har muligheten til å bli sterkere og slankere. Disse fitnessjentene kommer i alle høyder og størrelser (snakker da om benbygning), mens det er umulig for en jente på 150 å bli høyere, og det å være så radmager som mange modeller er, er direkte helseskadelig for de fleste (foruten de som er så tynne naturlig riktignok). Fitnessjentene fokuserer mye mer på sunn mat og trening, noe jeg tror er positivt i en verden som blir mer og mer overvektig. Problemet er når dette fokuset blir overdrevet, men hvem er det som overdriver? Er det de nyutnevnte rollemodellene eller er det tilskuerne?

Jentene (og guttene) som driver med fitness lever av kroppen sin. De har en passion og en ambisjon om å bli best på sitt felt, og de jobber rævva av seg for å komme dit de vil. Dietten før en konkurranse er ekstrem, men slik er det også for andre idrettsutøvere før viktige konkurranser. Akkurat som en alpinist må finpusse på sin teknikk, må en fitnessutøver finpusse for å få en symmetrisk kropp. For mange er det jo overfladisk å ha en perfekt kropp, men er det ikke like overfladisk å måtte kunne kjøre 0,01 sekunder raskere? Burde man ikke bare stoppe når man er passe god? Selvsagt gjør man ikke det, ikke når det handler om konkurranse.

treningsblogg
Mange kjenner igjen disse jentene, og mange av dem konkurrerer eller har konkurrert i forskjellige former for fitness. Flotte forbilder, men det betyr ikke at de er fasiten! Kilde: X-life

Jeg tror ikke en fitnessutøver nødvendigvis er overfladisk eller forfengelig. Joda, det er litt glitter og løshår på konkurransedagen, men hverdagen består i systematisk trening og riktig mat. Kroppen deres er et kunstverk de jobber hardt for, et kunstverk de ønsker skal bli så bra som overhodet mulig. Jeg tror det er oss tilskuerne som overdriver. Hvorfor kan vi ikke bare se på fitnessutøverne og  være imponert over hva de får til? Hvorfor må vi hele tiden sammenligne dem med oss selv? Noen blir deprimerte fordi de ikke klarer å nå målene sine (som sannsynligvis er alt for høye), og alt for mange slenger dritt til dem fordi det de har fått til er helt umulig for mange av oss. Vi får da glede av å se på et vakkert kunstverk uten å klandre oss selv for at vi ikke er like kunstneriske? Vi må da ikke være like gode i alt?

Dette med kropp blir veldig personlig, og det er klart at fokuset på kropp gjør at mange er kritiske til seg selv. Mange setter seg enorme krav som er helt umulig å oppnå på en sunn og forsvarlig måte – spesielt i en hektisk hverdag, og selv når man er i mål så er man ikke fornøyd fordi bena er for korte eller puppa for små – ting man ikke kan gjøre noe med (uten å betale i dyre dommer riktig nok). Poenget mitt er at de som driver med fitness ikke er skyld i kroppshysteriet som så mange snakker om, det er rett og slett vi som har funnet ut at det er sunt å være sterk og spise proteinrik mat, og for mange går det kanskje litt over styr. For de som ikke henger med så blir denne «verdenen» veldig fremmed, og grensen for hva som er ekstremt blir lavere og lavere. Desto flere som blir «ekstreme» desto større blir gapet til de som kan lite, og det er enklere å definere noe man ikke forstår som ekstremt. De fleste av oss prioriterer annerledes enn de som driver med fitness. Man har barn, man spiser god mat, man ser på TV og man jobber overtid. Fitnessutøverne ofrer mye fritid for sin idrett, og denne fritiden er viktig for oss! Grunnen til at de fleste av oss ikke ser ut som en fitnessutøver er at vi velger å bruke fritiden vår til noe annet, noe som kanskje er viktigere for oss, og dette må man ikke glemme! Hva er viktigst for deg? Tid med barna, eller å se perfekt ut? Vi trener ikke for å kjøre 0,01 sekunder raskere på ski, og vi sammenligner heller ikke våre kunstneriske evner med de beste i verden, så vi må slutte å gjøre dette med kroppen vår! Vil du uansett se ut som en fitnessutøver? Er det virkelig målet ditt? La fitnessutøverne drive med sitt, og ha dem gjerne som forbilder – men ikke klandre disse om du ikke når din egne mål. Husk at du er selv din største kritiker, og selv om media ikke alltid gjør det enkelt, så må man slutte å skylde på andre.

treningsblogg

Jeg blir nok selv klassifisert som ekstrem av mange, men jeg føler da virkelig ikke at jeg er det. Joda, jeg veide maten min en stund for å nå et mål, men jeg har jo aldri følt meg friere! Jeg slapp plutselig dårlig samvittighet, og på veien har jeg lært meg å like kroppen min akkurat slik den er. Jeg har innsett at jeg aldri kommer til å få kroppen til 19 år gamle Britney Spears, og prøver heller å se positivt på de tingene ved min egen kropp som jeg har irritert meg over hele livet. Disse tingene er typisk ting som gjør at min kropp ser annerledes ut enn mitt ideal (og jeg er nok ikke alene her), men jeg har forstått at dette gjør meg unik! Jeg har også kritisert andres kropper (ikke til dem selvsagt), blant annet at jeg ikke syns det er så pent med jenter som har lange overkropper og korte ben. Det var ikke før nylig at jeg innså at det er akkurat slik jeg ser ut! Haha, så jeg har ubevisst kritisert meg selv, når jeg trodde jeg pirket på andre – snakk om selvinnsikt? Jeg har korte ben og korte armer. Jeg ser sjelden lekker ut i kjole, men så er jeg jo veldig aktiv, og er evig takknemlig for at jeg er født med en naturlig muskuløs kropp og kraftig benbygning. Jeg har en sunn og praktisk kropp, og det er jeg glad for! Gud vet hvor mye tid jeg har brukt på å rakke ned på meg selv, men på magisk vis har jeg blitt bestevenn med min egen kropp. Jeg vet ikke helt hvorfor, og jeg har ingen oppskrift på hvordan, men det har nok passet veldig bra at fokuset på hva som er «pent» har gått fra høy og slank til muskuløs. Det har blitt enklere å være annerledes, og jeg har klart å fokusere på mine styrker og hva som er bra med meg. Jeg blir jo påvirket jeg og, enten jeg liker det eller ikke – selv om jeg føler at det er i langt mindre grad nå enn før – jeg har klart å senke baren.

britney bodyHot! Bra som forbilde (her), men det betyr ikke at jeg skal se akkurat ut som denne dama for å være fornøyd!

Nå passer jo ikke dette nye «idealet» for alle. Mange sliter med å legge på seg muskler og mange er ikke interessert i muskler i det hele tatt. Et kroppshysteri er aldri sunt, men et forbilde kan være det. Og det er faktisk bare vi som kan gjøre noe med dette. Man kan skylde på fitnessbloggere så mye man bare vil, men det er faktisk vi som velger å lese disse bloggene. La oss fortsette å lese disse bloggene, men samtidig unngå å sammenligne oss selv med disse jentene/guttene. Bli heller imponert over hva de får til, og se på dem som du ville sett på et flott maleri eller en atletisk idrettsutøver. Vi liker Therese Johaug selv om hun går raskere enn oss på ski, da må vi unne noen å ha en mer veltrent kropp enn oss uten å kritisere dem og kalle dem dårlige forbilder.

Hva syns du? Hvem er skyld i «kroppshysteriet»? Er det media som overdriver, eller er det virkelig et kroppshysteri?