Liker dere meg bedre nå?

Forrige uke leste jeg innlegget til Marita som er slankeoperert og opplever at hun blir bedre behandlet nå som hun er slank enn når hun var overvektig. Hun opplever at det hele har gitt henne dårligere selvtillit, og det er jo selvsagt synd at en positiv endring skal lede til noe negativt. Det er en komplisert situasjon, og fedme er dessverre tabu å snakke om, og jeg kan heller ikke sette meg inn i Marita’s situasjon, men jeg tror selv at en stor grunn til denne opplevelsen er at hun har hatt en drastisk forandring over en veldig kort tid, og da henger kanskje ikke hodet helt med.

Jeg husker selv når jeg var yngre, ja rundt 15-16 år, hvor jeg gikk ned ganske mye. Vektnedgangen var nok ikke gjort på den sunneste måten, og jeg var ganske usikker på meg selv på den tiden, spesielt med tanke på utseende. Forandringen ble stor. Jeg gikk fra å være litt smålubben og nøytral til slank og faktisk ganske mye penere på veldig kort tid. Som Marita så sminket jeg meg også mer, og brukte penere klær, så selv om det kun var 10 kilo jeg gikk ned så fikk jeg plutselig veldig mye oppmerksomhet, oppmerksomhet som jeg i starten ikke helt forsto, og som jeg etterhvert syns var vanskelig å håndtere. Min endring var også veldig rask, og hodet hang ikke med i det hele tatt. Jeg trodde først ikke på at denne nye oppmerksomheten var reell, men forsto sakte men sikkert at ting nå var annerledes. Jeg hadde derimot ikke en helt lik opplevelse som Marita, og bærte ikke nag for at jeg ble behandlet annerledes før, men jeg var fryktelig usikker på meg selv, og dette  endret seg ikke når jeg gikk ned i vekt, jeg ble heller enda mer usikker! Selvtilliten steg, men selvtillit og selvfølelse er ikke det samme. Usikkerheten har forsvunnet med alderen, og glad er jeg for det, og jeg tror at dette i bunn og grunn handler om helt andre ting enn hvordan du ser ut. Jeg tror det handler om selvfølelse.

I dag kan jeg oppleve at folk behandler meg forskjellig ut ifra hva jeg har på meg eller om jeg har sminket meg eller ikke, men jeg bryr meg faktisk ikke et dugg. Altså, jeg ville ikke følt meg helt komfortabel i joggebukse og uten sminke i et viktig møte, men hvem ville vel det :p Om jeg skal ut å trene, gå tur med Akka eller gå til butikken så bryr jeg meg derimot ikke i det hele tatt. Jeg kan ikke si det samme om 10 år yngre Ingrid, men jeg kan også med hånden på hjertet si at jeg har langt sterkere selvfølelse nå enn for 10 år siden. Om folk velger å behandle meg annerledes i forhold til hvordan jeg ser ut er faktisk deres problem, og ikke mitt. Det er selvsagt synd at det skal være sånn, vi er noen ganger tøffe mot hverandre, kanskje helt uten at vi tenker på det, men det er da vi må prioritere hva som er viktig for oss. Er det viktig å please andre, eller holder det med å please en selv? Vi er som regel vår største kritiker, og noen ganger må man senke kravene sine litt og bli flinkere til å gi litt f**n! Utstråling kommer innenifra, og jeg er sikker på at man kommer lenger her i verden med et stort sminkeløst smil enn et surt sminket et, og det er sikkert mange av dere enige i :)

lavkarbo blogglangrennsblogg
Med sminke/uten sminke. Føler meg like fin jeg, men vet samtidig at ikke alle syns det. Do I care? Not any more!!

Jeg har som sagt ikke alltid følt det slik, og jeg har hatt mange år med dårlig selvfølelse. Ikke har jeg fasitsvaret på å få god selvfølelse heller, men det hjelper å bli kompis med deg selv og like deg selv for hvem du er, ikke for hva andre tror du er. Heldigvis er dette noe man kan trene på, og selv om mange opplever at selvfølelsen øker med alderen, så er det nok ganske mange som føler at dette ikke skjer. Jeg er ingen ekspert, men om du sliter med dette, og da spesielt utseende, så kan du starte med de små situasjonene; kanskje du syns at det er svært uheldig å møte naboen når du går ut med søpla i slitte joggebukser uten sminke? Neste gang du havner i en slik situasjon så smil bredt og si hei, og ikke gjem deg bort – fake it till you make it ;) Man skal ikke se bort ifra at andre er hyggeligere mot deg når du har pønta deg opp nettopp fordi selvfølelsen er høyere og du har en mer positiv utstråling! For det kan jo hende at årsaken til at folk behandler deg forskjellig nettopp fordi du oppfører deg forskjellig? Også finnes det jo en gjeng idioter i verden da, men de må man bare lære seg å dr**e i!

Har du opplevd noe lignende? Syns du slike situasjoner fortsatt er vanskelig, eller er det helt uproblematisk? SYns du vi er litt vel tøffe mot hverandre noen ganger?


Trygge lille Norge

Jeg kan ikke spesielt mye om politikk. Jeg kan ikke så mye om religion heller, og selv om jeg er ganske smart, så er jeg ikke så veldig interessert i nyheter. Jeg vil derfor anse meg selv som ganske lite oppdatert. Pinlig lite noen ganger, som i går da vi møtte amerikaneren som ble sjokket over at jeg ikke hadde fått med meg at den Amerikanske ambassade skulle flytte. Men jeg får likevel med meg ting. Jeg får med meg at man ikke kan stole 100% på hverken politikere eller andre maktpersoner, at informasjon kan være manipulert og at det kan være andre som sitter ved spakene enn det man får inntrykket av. Jeg vet at det er en mangel på ærlige folk som faktisk ønsker å gjøre verden bedre, og enda færre er det av de som ikke har en personlig agenda. Det er fryktelig mange saker og ting mange tror de vet noe om, men gjør de egentlig det?

truth

Jeg kjenner at jeg blir litt urolig av å leve i en slik verden. Det er noen som har fryktelig mye makt, og her sitter vi nordmenn og troner på vår lille oljestol som om vi skulle være uovervinnelige. Men er vi egentlig det? Hvor mye skal egentlig til for at vi faller ned fra stolen? Økonomier kollapser rundt oss, forbruket øker kraftig parallelt med forurensning og forsøpling. Som jeg har sagt flere ganger tidligere, vi mennesker er et virus på denne vakre planeten. Vi er alt for selvopptatte til å ta vare på kloden vi bor på. Vi kriger, over-konsumerer, bygger, hersker, dyrker, dreper, avler, manipulerer, forurenser og forsøpler, og svært få av oss klarer å se lenger enn sin egen nese. Men det er slik samfunnet er bygget opp, og de fleste av oss gjør det som forventes; tjene penger og bruke penger.

There is enough in the world for everyone’s need; there is not enough for everyone’s greed. – Gandhi

Det finnes unntak. Man trenger ikke hete Gandhi for å være et unntak, men det er stort å bryte ut av samfunnets mønster; å ikke gjøre som alle andre. Jeg er ikke noe unntak for å si det sånn, ikke enda ihvertfall, selv om jeg skulle ønske at jeg var det. Jeg har møtt noen mennesker i mitt liv som har sådd små korn. Mennesker som har snakket om ting jeg ikke vet spesielt mye om, men som jeg senere har innsett at man ikke nødvendigvis bare kan avfeie.

Det ene var en mann jeg møtte når jeg sto på en messe. Han var ganske spesiell, og hadde svært sterke meninger, men han var relativt reflektert så det ble en interessant diskusjon. Han spurte meg om jeg ville ha barn, og jeg sa at ja, en gang ønsker jeg meg barn. Så spurte han meg om hvorfor? Jeg hadde vel egentlig ikke noe veldig godt svar på det, annet enn det helt åpenbare, og han fortalte da at det å få barn i den verden som venter dem er ekstremt egoistisk. Han var overbevist om at den rosa boblen vi lever i idag ikke kommer til å vedvare, og hintet mer eller mindre til at verden ikke kommer til å være et bra sted å leve de nærmeste tiårene. Jeg er både enig og uenig i hans grunnlag for å ikke få barn. Om han har rett i at verden ikke kommer til å være et bra sted å leve om, la oss si 30 år, så er jeg enig i at det kan være egoistisk å få barn. Han var rimelig overbevist om dette kom til å skje, og med tanke på hvordan vi holder på så er det faktisk ikke noe man kan se helt bort ifra. I følge denne artikkelen konsumerer 17% av verdens befolkning 80% av verdens resurser, og selv om jeg ikke vet at disse tallene er riktige, så er det ikke heller urealistisk. Det jeg var uenig i er at man ikke bare kan gi opp. «Verden blir et helvete, så jeg gir opp, og ønsker ikke at mine barn skal oppleve dette». Er ikke det like egoistisk da? Man skåner kanskje sine framtidige barn mot en vanskelig fremtid, men man frarøver dem på samme måte muligheten til å gjøre noe med den. Man vet ikke hvem som blir den neste Gandhi, kanskje det nettopp blir ditt barn? Og hva om verden ikke skulle gå under, men at vi på et mirakuløst vis skulle klare fjerne fokuset vekk fra oss selv og over på den vakre planeten vi bor på? Personlig tror jeg verden nesten må gå under før det skjer, før man innser alvoret, dessverre. Men det er litt slik vi mennesker er; vi tror ikke på noe før vi sitter og bader i det. Og det finnes mer enn nok maktrike folk som er flinke til manipulere os og få vårt fokus over på noe annet.

truth

Den andre personen jeg har møtt er en svært oppegående fyr som virkelig har sett verden, både de gode og de onde sidene. Han fortalte meg at det er vanvittig mye med verdens økonomi man ikke vet, og akkurat det kan man faktisk ikke si noe imot, ihvertfall ikke jeg. Uten at han kunne fortelle så mye, fikk jeg inntrykket av at han på grunn av dette hadde begynt å verdsette de enklere tingene ved livet. Han bygger nå en hytte på fjellet som er selvgående både på varme og vann, og indikerte at der kunne han bo, om ting ikke skulle gå riktig vei. For hva kommer til å skje om vår økonomi skulle kollapse? Med nesten 90% huslån og et stort studielån så kan jeg si at det ikke hadde gått spesielt bra med oss økonomisk, og vi er langt ifra de eneste som lever med stor gjeld. Om renta skulle fyke i været ville vi gått personlig konkurs ganske raskt, og da sitter vi ikke igjen med mye. Det å ha en nedbetalt hytte med brønn, bergvarme og en kjeler full av hermetikk og frø, sånn i tilfelle, kan jeg tenke meg er ganske betryggende, spesielt om man er overbevist om at den rosa skyen vi lever på ikke er spesielt stor. Om det skulle bli krig eller gå til helvete av andre årsaker, hvem skulle gidde å lete etter to personer i en liten hytte langt til fjells?

truth

Jeg har hele tiden sagt til kjæresten min at om det skulle bli krig i dette landet så fyller vi bilen og drar til skogs og lever av det naturen kan gi oss. En ganske stor drøm, om akkurat det skulle skje, men en hyggelig drøm! Men hva om det egentlig er slik vi kunne tenke oss å leve nå? Et lite selvforsynt småbruk hvor hverdagen er å melke kuer og strikke klær av ulla til egne sauer? Hva hindrer oss i å gjøre det om det absolutt er det vi vil? Må det bli krig eller økonomisk krise for at vi skal klare å slippe våre høye utdannelser, droppe presset om å bli rik og suksessfull og klare å leve et enklere liv? Det er her samfunnet kommer inn, og det er her det blir så tydelig for meg at jeg hele livet har gjort det som forventes av meg, og har mistet fokus på hva jeg egentlig kunne tenke meg å gjøre.

Dette ble et fryktelig seriøst innlegg for noen, og fullstendig oppspinn for andre. Jeg kan ha feil i så mye, men det som er viktig er å vite at livet ikke er en rosa sky, og være forberedt på at ting kan forandre seg. Når og hvordan denne forandringen vil ta sted er det vanskelig å vite noe om, hvertfall for slike som meg. For jeg kan jo faktisk ikke spesielt mye om politikk, religion eller generelt om hva om skjer i denne verdenen. Men jeg vet at jeg ikke vet, og allerede der vet jeg mer enn fryktelig mange andre.

truth

Man må være forberedt på at handling gir konsekvenser, og man må lære seg å ta ansvar selv, og ikke lene seg på et samfunn. Resirkuler så mye du vil, men resirkulering er kun en dempning av et symptom. Om du faktisk vil gjøre en endring er det forbruket som må ned, og heldigvis er dette noe man kan gjøre med selv.

Det er vanvittig mange aspekter ved dette jeg ikke har nevnt, så feel free til å kommentere og diskutere under. Hva kan vi gjøre for å skape en bedre verden for våre barn?

 

Vi tar møtet på baker’n

Det er sikkert flere enn meg som har opplevd dette. Du blir invitert på et møte hos den lokale baker’n eller på pizzahuset av en jobbrelasjon du ikke kjenner spesielt godt, eller kanskje ikke i det hele tatt. Du spiser ikke brød. Hva gjør man da? Det enkleste hadde kanskje vært å kunne skylde på intoleranse eller allergi, men i og med at de fleste bakerier og pizzeriaer nå tilbyr speltprodukter, kan du da like gjerne ende opp med å spise spelt, som du har minst lite så lyst på. Dessuten burde jo det strengt tatt være unødvendig. Å skylle på allergi?

Nei, det er en litt ubehagelig situasjon. For det første så er man kanskje bedt på en hyggelig måte, altså relasjonen spanderer, og inviterer deg for å gjøre anledningen litt mer spesiell. Er det da frekt å si at man ikke spiser brød, evt be om å gå et annet sted? Blir det syting eller klaging på bagateller? Det føles ihvertfall litt slik, i hvertfall om det er et litt viktig møte. Det burde jo faktisk ikke være så vanskelig, man burde ikke måtte føle seg tvunget til å spise mat man ikke ønsker å spise, men våre norske normer og rutiner har gjort at dette med brød blir vanskelig for de som ikke vil ha det. Jeg må understreke, jeg klandrer absolutt ikke de som inviterer på møter, eller serverer overtids- eller møtemat, jeg klandrer den norske kulturen. Vi Nordmenn har vokst opp med brødskiva, og med innprentingen av at brød er sunt, og da er det klart at den er vanskelig å gi slipp på, selv om det langt i fra er noen fattigdom som gjør at vi må fylle opp magen med hvetemel og gjær istede for andre sunne matvarer. Bivirkningen av dette blir jo at fryktelig mange forventer at alle spiser brød her til lands (de som har vært på noen konferanser i sitt liv eller blitt servert overtidsmat har nok opplevd at brødmat blir servert i 90% av tilfellene), og dermed er det ingen, eller få, som spør! Om du hadde blitt invitert med på den lokale sushien hadde du garantert blitt spurt om du spiser sushi først, da dette ikke er like åpenbart. Det gjør det også veldig mye enklere og mindre «dramatisk» å si ifra om at en ikke spiser sushi, så har det ikke noe å si om det er fordi du ikke tåler det eller fordi du ikke liker det, eller vil ha det.

møtemat brødmat

Det er sikkert mange brødspisere der ute som tenker at – jo men nå finnes det jo lavkarbo-brød!
Joda, men det gjør ikke nødvendigvis det over alt, og det er langt i fra sikkert at de har noe ferdigsmurt lavkarbobrød. Ikke finnes det lavkarbo-pizza heller.

Det er sikkert også noen som sier – jo, men brød en gang i blant er vel ikke så farlig!
Altså, man dauer ikke. Men for mange er det ikke bare en gang. Mange er på mye eksterne møter, og da kan det bli flere ganger i uken. Og selv om bare er en sjelden gang i blant skal man ikke måtte tvinge i seg mat som man vet gjør kroppen uvel og som man overhodet ikke har lyst på?

Nei, vi trenger en matrevolusjon! Vi må gjøre som svenskene og få inn litt sunn, god og varm mat! Mange bedrifter er allerede langt forran, men det er fryktelig mange som henger igjen, og det er nok først og fremst på grunn av denne typiske norske holdningen til brød. De som vil spise brød skal selvsagt få spise så mye de vil, men det må finnes alternativer, og man må lære seg å spørre. Det er ikke alle som syns det er så spennende å spise pålegg til lunsj ;)

Hva syns du om dette? Havner du ofte i ubehagelige situasjoner fordi du blir servert mat du ikke vil/kan spise?

 

 

Meninger, du meninger

Ja det er jo ålreit å ha litt grunn i meningene sine når man faktisk «tenner på alle pluggene» når noen mener noe annet.

[yframe url=’http://www.youtube.com/watch?v=wdCQPq4jX2M’]

Altså helt seriøst trodde jeg det var tull først, men det er det ikke. Dette kan vi jo alle lære av da; medietrening er bra, og tenk to ganger før du kommer med sterke meninger du er usikker på om du kan backe up. Altså jeg liker Elle, og jeg er enig i at man sikkert kan lære seg NOE. Signy kan ha hatt uflaks og fått et blad hvor det ikke er spesielt mye man lærer, men da kunne hun faktisk trukket frem eksempler fra andre blader. Hun er jo tross alt redaktør, så det burde hun vel klare å huske? Og det at hun blar så febrilsk i et blad hun har produsert er jo litt spesielt, slv om det er hele TO måneder siden hun var med å lage det, så burde hun jo kjenne det litt bedre, eller?

Jaja, sånn kan det gå :)

Hvordan reagerer du om du blir «put on the spot»? Får du panikk, eller klarer du som regel å ro deg ut av situasjonen?

Vogner med og uten konduktør

Som mange har fått med seg har jeg startet å ta toget, da jeg bor utenfor Asker og jobber midt i byen. Jeg har kjørt til kontoret to ganger, og begge gangene brukte jeg en halv bensintank og ca 1 time på å komme meg på jobb ETTER at jeg var kommet inn til sentrum. Girkasselevetiden ble nok også kraftig redusert på denne tiden.Ved begge annledninger brøt jeg flere trafikkregler enn jeg kan telle på hånden (selvfølgelig ikke med vilje), dette inkluderte kjøring på rødt lys, kjøring i buss/taxifeltet, usvinger, rygging midt i veien og jeg tror jeg var innom en gågate på et tidspunkt også.

Så da er toget en fin ting. Både for meg og fotgjengere. Også får man lest bok på tog, det er veldig mye mer avslappende enn veibygging.

nsb tog

Det er utrolig hvor stor forskjell det er på vognene med og uten konduktør. Det er litt som ved sikkerhetssjekken på gardermoen, svært enkelt å se hvem som er rutinerte reisere og hvem som reiser en gang annenhvert år. I vognen uten konduktør er det som regel rolig å stille, da denne er fylt med pendlerne og andre med månedskort. Disse har med seg en avis, iPad, musikk på øret eller en god bok, som meg. Folk sitter rolig, har samlet sakene sine systematisk, og er klare for å slippe deg inn om eneste plassen ledig er i midten av en treseter. For penderne setter seg aldri i midten om de ikke trenger, der er det sistemann til mølla som sitter.

Her om dagen tok jeg toget med kjæresten, og i og med at han vanligvis ikke tar tog, og ikke har månedskort, måtte vi sitte i vognen med konduktør.

nsb tog

Grøss.

Med en gang man kommer innenfor merker man at støynivået er i en annen verden, og ikke bare på lyd. Folk er urolige, veiver med armene og har strødd tingene sine rundt over flere seter og ut i gangen. De prater i telefonen og med hverandre og viser liten forståelse for mennesker rundt dem. Vi fant oss faktisk en ledig toseter, men vurderte å flytte oss ved flere anledninger, da det like forran oss satt fire førtiåringer værre enn verste barnevognmafiaen.  De plapret værre enn mellomstore amerikanske talkshow-verter, ja selv Raychel Ray hadde virket stille og sjenert i den gjengen, tidvis med så høy latter at jeg måtte holde meg for ørene. Hun ene utmerket seg spesielt, og utdypet også at hun hadde verken billett eller penger og betalende reisende måtte bevitne hvordan hun snakket seg ut av situasjonen med konduktøren, frekt?!

Jeg vurderte sterkt å begynne å lese høyt fra boken min for å se om jeg ville få noen reaksjon fra fruene. «åh, forstyrrer jeg? beklager!» Men pingle som jeg er gjorde jeg ikke det, jeg skulte bare bort på dem som om det skulle gi noen effekt… Neidadu…

Forøvrig havnet jeg ved siden av mafialederen i rulletrappen og hele veien til t-banen og GRØSS å irriterende noen mennesker kan være. Hun så forøvrig litt kjent ut, lurer på om hun er en tv-show vert.

Liker du å ta tog?