Bilder: Før og etter diett – 4 måneder

Til nå har jeg sammenlignet de fleste nye bildene med før jeg startet å terne. Men de største endringene mine har jo kommet etter at jeg begynte på diett, så derfor har dere her bilder fra før og etter dietten min. Dietten min består altså at et lavkarbo kosthold (maks 100 gram om dagen) på 1550 kcal + å trene om normalt. Altså ingen kardio 6 ganger i uken + 5 styrkeøkter, men vanligvis 4-5 økter i uka på alt fra 30 min til 1 time.

slankeblogg
Jeg blåser ikke opp magen på bildet til venstre, selv om det kan se sånn ut. Her forsøker jeg faktisk å holde den inn!

slankeblogg

På disse 4 månedene har målene min har endret seg slik:

  • Lår: – 4,5 cm
  • Rumpe: – 8,5 cm
  • Hofte: – 7 cm
  • Midje: – 4 cm
  • Vekt: – ca 5 kg

Jeg syns det er en ganske bra endring med tanke på at jeg i utgangspunktet ikke var veldig stor, og hvor målet mitt hele tiden har vært å gå ned i fettprosent og bli mer fit. Jeg er ikke helt i mål enda, men jeg er veldig fornøyd nå, og det blir nok kun små endringer fremover :) Jeg kommer til å holde på kostholdet en stund fremover. For det første så liker jeg kostholdet veldig godt, og for det andre syns jeg det er avslappende å vite at jeg spiser akkurat det jeg skal spise, istede for å gå rundt å tenke: har jeg spist nok i dag? Har jeg spist for mye i dag?? Istede kan jeg senke skuldrene fordi jeg vet akkurat hor mye jeg skal ha i meg, og jeg vet akkurat hva jeg faktisk får i meg; så selv om det er litt jobb å veie å måle så er det definitivt verdt det :) Mange vil jo tro at det å veie å måle maten er mer «obsessive», men for meg er jeg MYE mer obsessive om jeg går rundt å er usikker på hva jeg spiser. Nå er maten mye mer rutine og jeg tenker ikke så mye over det, mens jeg tidligere har slitt med dårlig samvittighet over ting jeg har spist.

Hvordan liker du best å måle fremgang? Teller du kalorier?


Kontinuerlige mål

Mål er viktig å ha. For mange er mål selve grunnmuren i deres motivasjon, enten det er snakk om jobb, trening, mat, familie, ja nesten alt i livet kan styres av mål. Jeg har selv mange mål i livet, innenfor mange av de nevnte delene av livet. Mitt viktigste mål er et lykkelig liv. Et lykkelig liv sammen med min kjære. Koste hva det koste vil, ja, for det koster å være lykkelig. Jeg er hvertfall ikke lykkelig av å å sitte i sofaen og spise sjokolade dagen lang, ta meg til takke med «sånn passe» eller «nesten». Et lykkelig liv krever hard jobbing, hvertfall for meg. Jeg har noen gang lurt på hvorfor jeg ikke får denne «stress relief» følelsen i ferier, spesielt etter stressende eksamenstider, men det er sannsynligvis fordi jeg trives best med mye å gjøre. Så lenge det er ting jeg syns er gøy, og ting som motiverer meg, elsker jeg å ha mye å gjøre, og det er definitivt da jeg er mest effektivt og har det best. Men jeg kan slappe av i fjellet, eller med en god bok på ei hytte. Men hjemme? Da må jeg ha noe å gjøre. Så et av delmålene mine for å være lykkelig er da å fylle hverdagen med ting jeg elsker å holde på med og får meg til å føle meg bra. Boms Beanis var en stor del av dette, bloggingen, treningen, lavkarbo, og høyest på listen står selvsagt kjæresten.

motivasjon mål

Når jeg var rundt 22-23  år gammel fant jeg ut at jeg skulle leve nå. Jeg gikk på skolen og jobbet utrolig mye, jeg levde for fremtiden, og fokuserte ikke så veldig mye på meg selv. Den største endringen var å slutte på sivilingeniørstudiet i Trondheim, det var tross alt ikke noe for meg, og selv om jeg viste dette fra 1. skoledag (jo faktisk), så holdt jeg på i 1,5 år. Jeg var sta, men fant ut at jeg ikke kan bli sivilingeniør for å imponere andre. Det er også praktisk talt umulig å bli sivilingeniør om man ikke er indre motivert, det blir rett og slett for vanskelig. Etter at jeg begynte på siviløkonomstudiet på BI ble ting mye lettere. Fagene og lærerne var inspirerende, og jeg hadde stor interesse for mye av det vi holdt på med. Jeg var fortsatt ikke glad i å pugge, heller ikke spesielt glad i eksamener (men hvem er vel det), men det fikk man jo stå i, og om ca 1 måned er jeg ferdig. Håh, det er litt kult! Uansett, jeg fant ut at jeg skulle starte å leve i nuet, ikke spare penger til fremtiden med det lille ekstra jeg hadde hver måned. Som min far alltid har sagt, først skole, så tjene penger. Jeg ble med på alt jeg alltid hadde hat lyst til å gjøre, sto masse på ski, dro til Hemsedal og lærte meg å kjøre pudder, ble med på tur i fjellet med DNT, ble etterhvert turleder, og startet mitt eget luemerke Boms. Ideen om Boms ble allerede klekket når jeg gikk på NTNU, men omstendighetene gjorde at det ble med tanken. Men kort tid senere føltes livet annerledes. Jeg ville finne meg selv, og gjøre som jeg ville. Et annet delmål var å følge min egen vei, og ikke la mine medelever påvirke meg for mye. For deres mål var stort sett ganske forskjellige fra mine. For mange var det kun karakteren A som var godt nok, og de var på så mange bedriftspresentasjoner som mulig. Om de gjorde det for seg selv, eller for å imponere andre medstudenter vet jeg ikke, det er deres sak. Jeg ville heller fokusere på fleksibilitet og bredde. Jeg bodde ikke hjemme, jeg hadde til tider to deltidsjobber + Boms + mange andre hobbyer, og mitt mål kunne aldri vært å ha 100% fokus på skole. For slik fungerer ikke jeg, jeg fungerer best når jeg får gjøre mange forskjellige ting som inspirerer meg på hver sin måte, da kan jeg jobbe 200% om ikke mer.

motivasjon mål

Og det har lønt seg. Jeg er langt lykkeligere nå enn når jeg var 22, og jeg kan stille med masse erfaring og en god utdannelse. Jeg må jo si at jeg nøt øyeblikket jeg fikk internship hos DNB, og en av de beste studentene i klassen ikke fikk det, stygt sagt kanskje, men jeg føler at det viser at karakterer ikke er alt. Det var en slags bekreftelse for at selv om jeg har hatt et veldig annerledes liv enn mange av mine medstudenter, så har jeg tatt riktige valg.

Kirsebæret i min historie er jo kjæresten. Han har gjort hele livet mitt bedre, og gjort det mulig for meg å oppfylle drømmer jeg aldri trodde skulle bli oppfylt. En av de største drømmene var jo selvsagt å finne min sjelevenn, og det har jeg gjort. Jeg har en som elsker meg for akkurat den jeg er, og som elsker mine svakheter minst like mye. En som også trenger meg, og en som gjør livet mitt bedre. Å ha en med på laget er helt fantastisk, og ikke minst utrolig motiverende, og da snakker jeg om karriere, lavkarbo, trening, turer osv osv. Han har vært med, hele veien! Nå har vi boden fult av friluftsutstyr, og om vi vil pakker vi sekken, drar ut i skogen, sover i telt og tenner bål, og går hjem igjen dagen etterpå, om vi vil. Han er med på alle mine impulsive forslag, som å gå på ski i bøtteregn for å sove i et telt som lekker vann med våte dunsoveposer (før vi hadde noe særlig til utstyr), eller gå Jotunheimstien, en tur fra Oslo til Jotunheimen på 325 km over 14 dager.

jotunheimstien

Mål er viktig, men kontinuerlige mål er enda viktigere. Man må alltid ta omstendighetene til etterretning, og passe seg for å henge seg for mye opp i mål man har satt seg. Dette kan være korte mål, som på løpeturen min i går. Mitt første mål var å gjennomføre løpeturen rundt Sem. Etter ti minutter var målet mitt å holde pulsen over 160, og på slutten av turen var målet mitt å klare runden på 30 minutter. Sistnevnte klarte jeg ikke, men jeg prøvde enda hardere på grunn av dette målet, og neste gang klarer jeg det kanskje. Det samme kan gjelde andre veien. Som når jeg faila fullstendig på benkpressen her om dagen. Når jeg ikke klarte 40 kg, kunne jeg bare gitt meg, og tatt til takke med det, men i stede satte jeg ned vekta til 35 kg, og kjørte 6 ny rep, selv om det føltes som et lite nederlag. Dette samme gjelder større mål. Går ikke ting som planlagt, så tilpass målene dine. Livet er fult av forandringer, og man kan ikke forutse alt som skjer, derfor må man tilpasse målene sine hele tiden, kontinuerlig. Men ikke la kontinuerlig målforandring bli en unnskyldning for å være lat, man skal alltid prøve sitt beste før man vurderer å nedjustere et mål. Så får hver person bestemme hva som ligger i «sitt beste». Når stanga ikke går opp uansett hva jeg prøver på, prøver så to ganger til, og ikke får det til, så har jeg prøvd mitt beste. Om du har prøvd deg i 2 uker på en ny livsstil (som lavkarbo) og ikke merket noe forskjell, så har du ikke prøvd ditt beste. Har du prøvd i 8 uker og ikke merket forskjell, gjør du kanskje noe feil, og da burde man endre på planen fremover, finne på noe nytt, be om hjelp. Men om målet ditt er å komme i bedre form, skal man ikke la 8 uker med uteblivende resultat ødelegge dette målet, ikke gi opp! I løpet av de 8 ukene har du sannsynligvis lært mye om deg selv, bruk heller de uteblivende resultatene til å motivere deg selv enda mer, tenkt at dette SKAL DU KLARE, dette er DIN AVGJØRELSE, og INGEN kan ta fra deg den rettigheten!

motivasjon mål

Sånn, dette var dagens morgenrabling, jeg er så utrolig motivert for tiden, og da er det digg å få ned tankene på papir, så kan jeg lese det selv i moment of desperation. For livet går ikke på skinner, ikke er det en kuleløype heller, for man vet aldri hva som befinner seg bak neste haug. Men man kan fortsatt forberede seg så godt man kan. Kontinuerlige mål og styrke til å takle forandring, enten den er planlagt eller ikke.

motivasjon mål

Hva er dine mål, små eller store?